6.6. Histopatologisk diagnose – prinsipper for prøvetaking

Generelt velges den lesjonen som er enklest å nå, og om mulig, gir mest opplysninger om utbredelse (ofte en metastase). Uansett er det viktig å få nok materiale til at det kan bestemmes histologisk undertype og molekylærpatologisk profil. Se avsnitt om prøvetaking og preanalytiske faktorer i kapittel «Histopatologisk diagnostikk» (tabell 7).

Metoder for prøvetaking

  • Bronkoskopi (med eller uten EBUS med prøvetaking), eventuelt EUS
  • CT-veiledet biopsi
  • Ultralydveilet transtorakal biopsi
  • Pleuravæskeundersøkelse
  • Punksjon av metastaser

Bronkoskopi

Bronkoskopisk teknikk, komplikasjoner og kontraindikasjoner beskrives her.
Det diagnostiske utbytte ved fleksibel bronkoskopi avhenger av lungelesjonens lokalisasjon og størrelse. En metaanalyse viser en sensitivitet på 88 % ved sentrale, endoskopisk synlige lesjoner, mens den er betydelig lavere ved perifere, ikke synlige tumorer. Radial EBUS,  navigasjonsbronkoskopi, og robotbronkoskopi representerer ny bronkoskopisk teknologi som kan øke treffsikkerheten ved perifere lesjoner (Herth et al., 2020), men er hittil for kostbare for allminnelig bruk. Ved bronkoskopi inspiseres stemmebåndenes bevegelighet og symmetri. Tegn til stemmebåndsparese kan tale for mediastinal tumorinfiltrasjon eller spredning til mediastinal lymfeknute. Ved synlig bronkial tumor anbefales foto- og videodokumentasjon til hjelp for kirurgens vurdering av eventuell operasjonsteknisk tilnærming. Slimhinnebiopsier i flere nivå proksimalt for tumor for å påvise ev. submukøs tumorvekst kan være aktuelt dersom dette kan ha konsekvens for operasjonsteknikken (mulighet for bronkoplastikk eller sleeve-reseksjon vs pneumektomi). Angi om tumor involverer hovedbronkus eller carina (henholdsvis T2 og T4).

Endobronkial ultralyd (EBUS)

EBUS brukes om to ulike undersøkelsesmodaliteter, radial EBUS som brukes til perifere lesjoner og lineær EBUS (som omtales her). Med EBUS kan tumor og lymfeknuter langs trakea og de største bronkiene vurderes. Det har erstattet mediastinoskopi og er nå standarden for diagnostikk av mediastinale lymfeknuter (Dunne et al., 2023) da CT toraks med kontrast og PET/CT verken er sensitive nok til å fange opp tidlig lymfeknutespredning, eller spesifikke nok til å skille mellom benigne og maligne lymfeknuter.

Ved EBUS kan en skille lymfeknuter fra blodkar, og ultrasonografiske trekk som størrelse, form, avgrensing, heterogenitet, sentral hilusstruktur og nekrose kan brukes til å bedømme lymfeknutene. Verken vurdering ved EBUS eller EBUS-prøve ved finnålsaspirasjon (EBUS-TBNA) avgjør sikkert om lymfeknuten er malign. I en metastudie fra 2019 var samlet sensitivitet på EBUS-TBNA på preoperative pasienter 49 % (Leong et al., 2019).

EBUS, eventuelt med TBNA er viktig for å skille mellom teknisk operable og ikke-operable pasienter og planlegges på bakgrunn av CT thorax og PET/CT når det gir mediastinal sykdom (forløp 2 og 3). Alle sykehus som gjør lungekreftutredning må ha rask tilgang til EBUS, enten selv eller ved samarbeidende sykehus.

Utførelse av EBUS

Undersøkelsen kan utføres både på «våken-sederte» og pasienter i narkose. Ved narkose anbefales larynksmaske. Undersøkelsen anbefales utført av dedikerte leger da pasientvolum er viktig for trening og erfaring.

Når det etter CT med kontrast eller PET/CT er mistanke om spredning til hilære eller mediastinale lymfeknuter bør EBUS utføres. I tillegg bør EBUS vurderes utført i følgende situasjoner: 

  • Ved PET negative tumorer >= 5 cm (Al-Ibraheem et al., 2021)
  • Ved primærtumor >= 3 cm
  • Ved sentral tumor*

*Det finnes ingen entydig definisjon av sentral tumor, men ERS anbefaler å bruke den indre tredjedelen av toraks om en tegner konsentriske linjer fra midtlinjen (ersnet.org). 

Funn på CT toraks og PET/CT brukes i planleggingen av hvilke lymfeknuter som skal undersøkes. Hvis problemstillingen kun er å få en diagnose, eksempelvis ved utbredt sykdom, kan man stikke i den lymfeknuten som er mest suspekt og enklest tilgjengelig (selektiv EBUS).

Når problemstillingen er å kartlegge utbredelsen av lungekreft skal man først gjøre en systematisk EBUS-kartlegging av begge siders sentrale lymfeknutestasjoner. Det anbefales som minimum stasjon 4R, 4L, 7, 10R og 10L. Ytterligere stasjoner undersøkes hvis PET/CT gir mistanke om spredning. Det anbefales å angi funn i de enkelte stasjonene i bronkoskopibeskrivelsen og relatere disse til PET-svaret. Se forslag til skjema for bronkoskopirapport som brukes ved UNN (figur x under). 

EBUS-TBNA utføres på alle stasjoner hvor det er funnet lymfeknuter av en viss størrelse, eller som er malignitetssuspekte på CT og/eller PET/CT. Det tas prøver til både til utstryk for umiddelbar vurdering og prøver på saltvann til celleblokk som tillater videre undersøkelse med immunhistokjemi og molekylærpatologiske undersøkelser.  Ved ROSE (rapid on site evaluation) i form av cytolog eller screeningstekniker kan man med en gang undersøke om man har representativt eller diagnostisk materiale. Dette kan både forkorte prosedyren og forkorte tid til diagnostisk avgjørelse (Chen et al., 2025; Fowell et al., 2024; Gilbert et al., 2025).

Større nåler (< 19 gauge) er ikke vist å være nyttig når sarkoidose og lymfom er differensialdiagnoser (Fiore et al., 2025), men en kan forsøke å dytte materiale forsiktig ut av cytologinålen ved hjelp av mandrengen rett på formalin for å sikre seg små sammenhengende vevsbiter. EBUS kombinert med intranodal tangbiopsi og kryoteknikker kan også gi bedre sensitivitet.

Prøvetaking skjer i rekkefølgen N3 - N2 - N1 for å unngå forurensning av maligne celler i finnålen. Det anbefales å gjøre minimum tre stikk i hver knute da det bør foreligge tre representative negative prøver før man erklærer (med forbehold) lymfeknuten for benign (De Leyn et al., 2014).

EBUS er ikke nødvendig ved perifer primærtumor < 3 cm når CT og/eller PET/CT ikke gir mistanke om maligne lymfeknuter.  Dette fordi sannsynligheten for å finne malign(e) lymfeknute(r) er lav, < 6 % (Vilmann et al., 2015). I tilfeller hvor det er påvist fjernmetastaser (M+) vil EBUS oftest ikke ha noen tilleggsverdi. De mediastinale lymfeknutestasjoner 8, 9 og 3p kan ikke nås fra trakea, men er ofte tilgjengelige fra øsofagus. I situasjoner hvor avklaring av disse stasjonene er nødvendig for stadieinndeling bør man derfor gjøre endoskopisk ultralyd i øsofagus (EUS) (Vilmann et al., 2015). I øvede hender kan også disse stasjonene nås med EBUS-bronkoskopet, såkalt EUS-B, gjerne i samme seanse som man undersøker mediastinum endobronkialt. EUS og EUS-B kan også være et supplement i stasjonene 2R/L, 4L og 7.

EBUS-bronkoskopet kan (som EUS) også nå venstre binyre for prøvetaking.

SKJEMA BRONKOSKOPI/EBUS FRA UNN

Transtorakale biopsier (CT- eller ultralydveiledet

Det bør tas CT- eller ultralydveiledet transtorakal prøvetaking av uavklarte lesjoner når annen diagnostisk avklaring ikke er mulig, og når svaret er avgjørende for diagnose og behandling. For diagnostikk av lesjoner som ligger inntil eller i pleura er ultralydveiledet punksjon vist å være like sensitiv som CT-veiledet, og med lavere komplikasjonsfare (Patzer et al., 2025). Lesjoner som omgis av luftholdig lungeparenkym er ikke synlige med ultralyd, og biopsi utføres da CT-veiledet av radiolog. Ultralydveiledet prøvetaking utføres som regel av lungelege eller radiolog. Transtorakal tilgang er best egnet for lesjoner som ligger i perifere deler av lungeparenkymet, men bør også vurderes for mer sentrale forandringer som ikke nås endoskopisk.

Det finnes ingen absolutt nedre grense av tumorstørrelse ved prøvetaking, men diagnostisk treffsikkerhet er bedre for større lesjoner. Eksempelvis viste en studie 67% treffsikkerhet for lesjoner på 6-11 mm og 100% for lesjoner på 51-70 mm (Tsukada et al., 2000). Veldig små lesjoner er ofte mer teknisk krevende og det stilles høyere krav til at pasienten kan samarbeide med pusteinstrukser under prøvetaking. Lesjoner i øvre lungeavsnitt har relativt stabil posisjon ved pusting med gode forutsetninger for vellykket prøvetaking, selv ved små forandringer. Lesjoner ved diafragma, hjerte, i midtlapp og lingula har større bevegelser, og prøvetaking av små lesjoner i disse områdene kan være vanskelig. 

Relative kontraindikasjoner mot transtorakal prøvetaking er sterkt redusert lungefunksjon, moderat til uttalt pulmonal hypertensjon, koagulasjonsforstyrrelser med økt blødningsrisiko, tidligere pneumonektomi, samt mekanisk ventilasjon. Pasienter med nyre- eller leversvikt har økt risiko for blødning og indikasjonen for biopsi bør vurderes nøye for disse pasientgruppene. 

Absolutt kontraindikasjon er en pasient som ikke samarbeider. Ved teknisk utfordrende lesjoner eller andre forhold som gir høy risiko for komplikasjoner bør eventuell prøvetaking diskuteres multidisiplinært. Ved behov kan slike prosedyrer utføres ved sykehus hvor det er beredskap i form av karintervensjon og torakskirurg. Det er viktig at pasienten er samarbeidsvillig, motivert og innforstått med risikoen for komplikasjoner før det henvises til biopsi.

Undersøkelser før prøvetaking

Lungefunksjonsundersøkelse, Hb, trombocytter og INR. Grenseverdier: Hb ≥ 8 INR ≤ 1,5 (≤1,8 hvis pasienten bruker Marevan) og trombocytter 50 x109/L.

Pasienter med relative kontraindikasjoner for prøvetaking, som eksempelvis FEV1 <35% eller hvor antikoagulantia ikke kan pauseres bør diskuteres multidisiplinært før biopsi.

Blodprøver bør være maksimalt 2 uker gamle, men INR skal tas innen 24 timer før prøvetaking dersom pasienten bruker Marevan. Lungebiopsi klassifiseres som en høyrisikoprosedyre med hensyn til blødning, og antikoagulantia pauseres i så stor grad som mulig. Se retningslinjer her (Patel et al., 2019).

Prøvetaking utføres rutinemessig med nålebiopsi, andrevalg er finnålsaspirasjon. Nålebiopsi gir oftere tilstrekkelig mengde materiale for histologisk diagnose; 96 % vs 86 % for finnålsaspirasjon (Li et al., 2022). Nålebiopsi gir også vev som er mer egnet for molekylære analyser, som nå har en sentral rolle ved behandling av både operabel og inoperabel lungekreft. Stor diameter av biopsinål gir økt sjanse for diagnose (Jamshidi et al., 2017) ,men også økt risiko for pneumothorax og blødning (Kuban et al., 2015). Disse aspektene må veies opp mot hverandre, og det anbefales nåler på 18-20 Gauge. Ved finnålsaspirasjoner brukes tynnere nåler (22-25 Gauge), og da bør ROSE (rapid on site evaluation) være til stede for å verifisere adekvat prøvemateriale.

De to vanligste komplikasjonene er blødning og pneumothorax. Risikoen for blødning øker med mengden prøve som tas ut, men er som regel fokal og selvbegrensende med symptomer som forbigående hoste og innimellom hemoptyse. Blødning fra intercostalarterier eller store kar er sjeldent, men kan i alvorlige tilfeller kreve intervensjon. Risikofaktorer for å utvikle pneumotoraks er emfysem, transfissural punksjon, stort kaliber på biopsinål, multiple punksjoner av pleura, små noduli (≤ 2 cm) og dybden inn til lesjonen. Pneumotoraks oppstår ofte direkte eller kort tid etter biopsi; forsinket pneumotoraks er sjelden, men forekommer oftere ved punksjon i overlappene. En metaanalyse viser at pneumotoraks etter CT-veiledet biopsi oppstår i 25,9 % av tilfellene, men spredningen er stor mellom ulike studier (4,3 % til 52,9 %). Til gjengjeld er behovet for toraksdren lavt, og forekommer i ca 6,9 % av tilfellene (Huo et al., 2020). Flere tiltak som installasjon av autologt blod eller saltvann i stikkanal samt leiring av pasient er foreslått for å minske risikoen for spesielt pneumothorax (Sridhar et al., 2025).

Dødsfall etter transtorakal lungebiopsi er sjelden og rapportert i 0,12% av pasientene i en amerikansk studie (Mills et al., 2017), men dødsfall kan forekomme som en komplikasjon til blødning og systemiske luftembolier. Luftembolier forekommer hos ca. 0,5 % og behandles ved å gi pasienten 100 % oksygen og leiring i sideleie med venstre side opp slik at luften blir liggende i apex av venstre ventrikkel (Brede, 2019; Nakamura et al., 2021). Dersom sideleie er vanskelig prioriteres hodet ned i ryggleie. Heretter kontaktes trykkammerlege ved Haukeland Universitetssykehus, Universitetssykehuset i Nord-Norge eller Oslo Universitetssykehus.

Regime før/etter prøvetaking

Pasienten bør faste 2 timer før prøvetaking. Etterpå anbefales sengeleie frem til første røntgenkontroll som utføres etter 1-2 timer. Ved ukompliserte prosedyre kan pasienter i utgangspunktet sendes hjem samme dag, dersom de bor i rimelig avstand fra sykehus. Pasienten kan også forbli innlagt til neste dag for å kunne avdekke en eventuell forsinket pneumothorax.

For mer detaljert informasjon om prøvetaking vises til «Evidence-based Approach to Transthoracic Needle Biopsy: Procedural Techniques, Risks, and Controversies», RadioGraphics 2025.

Pleuravæskeanalyse

Hos pasienter med pleuraeffusjon og mistenkt lungekreft, bør det utføres pleuratapping for cytologisk-, biokjemisk (eksudat/transudat) og eventuelt mikrobiologisk diagnostikk. Pleuravæske er ikke ensbetydende med spredning hos lungekreftpasienter, men hvis maligne celler påvises i pleuravæsken er det metastatisk sykdom som ikke er tilgjengelig for kurativ behandling. Pleuratapping bør utføres ultralydveiledet. Et volum på 25-50 ml anbefales til cytologiske analyser inkludert celleblokk (Asciak et al., 2023). En oversiktsartikkel fra 2023 viste at sensitiviteten for malignitet i pleuravæsken var 58% for flere kreftformer, men høyere for adenocarsinom fra utgående fra lunge (84%), men lavere for småcellet lungekreft (50%), plateepitelkarsinomer (24%) og malingt mesoteliom (29%) (Kassirian et al., 2023). Ved negativ cytologi, kan sensitiviteten økes med rundt 20% i prøve nummer 2.

Metastasediagnostikk

Metastaser (pleura, skjelett, hud, lever, binyrer, hjerne) undersøkes når det er avgjørende for å bestemme utbredelsen av sykdommen og dermed valg av behandling.

En suspekt metastatisk lesjon som kan få avgjørende terapeutisk konsekvens anbefales avklart cytologisk/histologisk og/eller med supplerende bildediagnostikk for å styrke eller redusere mistanken om metastase. En singel metastase til f.eks. hjerne eller binyre som kan behandles ablativt med operasjon eller stråling trenger ikke utelukke kurativ tilnærming.

Torakoskopi

Torakoskopi inndeles i medisinsk torakoskopi, som er så lite brukt i Norge i dag at det ikke lenger omtales her, og videoassistert torakoskopi (VATS). Det kan brukes i diagnostisk og terapeutisk hensikt. VATS er et kirurgisk inngrep som utføres i generell anestesi (se kapitlet om operasjon XX). I tillegg til behandling, kan man ved VATS nå mediastinale lymfeknuter som ikke er tilgjengelig ved EBUS/EUS (eller mediastinoskopi, stasjonene 3A, 5, 6, 8 og 9), inspisere og biopsere pleura og brystvegg ved uavklarte lunge- eller pleuralesjoner, samt pleuravæske der annen diagnosikk ikke har gitt svar. I enkelte tilfeller kan VATS brukes som eksplorasjon for å avklare operabilitet (for eksempel mediastinal innvekst ved T4 tumor (Mehrotra et al., 2026). 

Siste faglige endring: 04. november 2026

Til toppen