Med nødvendig kompetanse menes medisinskfaglig kompetanse, veiledningskompetanse, vurderingskompetanse, kommunikasjonskompetanse og god kjennskap til utdanningens innhold og rammer. Leder er den som har faglig administrativt og personalmessig ansvar for LIS.
Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.
I tillegg til kompetansekrav, stiller spesialistforskriften krav til hvor veileder kan/skal være ansatt. Ved spesialistutdanning i godkjente utdanningsvirksomheter, eksempelvis et helseforetak, annen offentlig institusjon eller privat medisinsk sykehus, skal veilederen som oppnevnes være ansatt i utdanningsvirksomheten. Veileder kan, men må ikke være ansatt i registrert utdanningsvirksomhet. Det er presisert i Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer at dersom deler av spesialistutdanningen gjennomføres i annen virksomhet, har den registrerte utdanningsvirksomheten fortsatt ansvar for at veiledning gis. Det kan lages avtale med den andre virksomheten at det oppnevnes egen veileder under oppholdet der. Registrerte utdanningsvirksomheter som f. eks. små kommuner kan gå sammen om en veilederpool for å sikre tilstrekkelig tilgang på veiledere på tvers av kommuner.
Leder kan med fordel sørge for å få en oversikt over kunnskap og kompetanse innen individuell- og gruppeveiledning blant leger knyttet til utdanningsvirksomheten (eksempelvis kommune eller sykehus). Dette for å kartlegge kompetansebehovet innenfor veiledning generelt (Lauvås and Handal, 2014). Individuell veiledning innehar andre kvaliteter enn gruppeveiledning, og i den nye spesialistutdanningen har individuelle veiledere og gruppeveiledere ulike funksjoner (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer) (Eika et al., 2015). Målrettet kompetansebygging for gruppeveiledere med veiledningskompetanse, formell og reell, vil likevel gi dem et godt grunnlag for å fungere som individuelle veiledere.
Lederens ansvar for at den enkelte LIS har en individuell veileder er forskriftsregulert.
Forskriftens krav til veilederkompetanse omhandler medisinskfaglig kompetanse. I henhold til Spesialistforskriften §25 skal veilederen for LIS i utdanningens første del være en lege med nødvendig erfaring. Kravet i utdanningens andre del er at veilederen skal være godkjent spesialist i en av spesialitetene som omfattes av den felles faglige plattformen. Kravet til veilederens kompetanse i utdanningens tredje del er at veilederen skal være godkjent spesialist i den spesialiteten utdanningen gjelder. For ASA-spesialitetene kan det i særskilte tilfeller søkes til Helsedirektoratet om unntak fra denne regelen.
I tillegg til medisinskfaglig kompetanse er det avgjørende at veileder kan bruke veiledningsmetodikk og metoder for kompetansevurdering og har tilstrekkelige kommunikasjonsferdigheter (Eika et al., 2015; Epstein and Hundert, 2002; Helsedirektoratet, 2016; Lauvås Handal, 2014; Sambunjak et al., 2010; Tveiten, 2019). Veileder kan ikke utføre sine oppgaver uten også å ha god innsikt i læringsmålene, både fagspesifikke læringsmål og felles kompetansemål, som LIS skal oppnå i den aktuelle spesialiseringsperioden (jf. utdanningsplan) samt ha god kjennskap til veileders ansvar og oppgaver i spesialistutdanningen (se også kapittel 4).
Eika, B., Wichmann-Hansen, G., Hofgaard Lycke, K. & Handal G. (2015). Vejledning af læger under utdannelse. Latvia: Munksgaard.
Epstein RM, Hundert EM. Defining and assessing professional competence. Jama-J Am Med Assoc 2002;287(2):226-35. doi: DOI 10.1001/jama.287.2.226.
Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).
Lauvås, P. & Handal, G. (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori (3. utg.). Oslo: Cappelen Damm akademisk.
Helsedirektoratet. (2016) Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur.
Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 20).
Sambunjak D, Straus SE, Marusic A. A systematic review of qualitative research on the meaning and characteristics of mentoring in academic medicine. Journal of general internal medicine 2010;25(1):72-78.
Tveiten, S. (2019). Veiledning - mer enn ord... (5 utg.). Bergen: Fagbokforlaget.
Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.
Siden veileder skal fremme refleksjon, gi råd, følge opp faglig progresjon i henhold til utdanningsplan og bidra i vurdering om læringsmål, inkludert felles kompetansemål, er oppnådd (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer) er det viktig at veileder er kjent for LIS så tidlig som mulig ved tilsetting.
Se også råd 5 i kapittel 4 som fastslår at første veiledningssamtale bør finne sted senest 3 uker etter tiltredelse.
Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 20).
Rask informasjonsformidling fra leder til veileder er viktig for at veileder skal kunne forberede målrettet veiledning av den enkelte LIS (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer). Rådet henger sammen med råd 5 i kapittel 4 som fastslår at første veiledningssamtale bør finne sted senest 3 uker etter tiltredelse.
Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 2020).
Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften)
Helsedirektoratet. (2016) Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur.
Helsedirektoratet (2016). Fremtidens legespesialister. En gjennomgang av legers spesialitetsstruktur og -innhold IS-2079-3. Oslo: Trykksaksekspedisjonen.
Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.
Forslag til tiltak som leder kan iverksette for å sikre at veileder og LIS får tilstrekkelig med tid avsatt til veiledning.
Leder i kommunen kan legge til rette slik at ALIS får nødvendig veiledning, eksempelvis at kommunale oppgaver og vaktplan ikke fører til at veileder og LIS ikke får gjennomført jevnlig veiledning (Helsedirektoratet, 2016).
Leder for utdanningsvirksomheten kan inngå skriftlig avtale som skaper forutsigbarhet og regulerer tid og kapasitet for veiledningen (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer).
I Spesialistforskriften §25 fremgår det at utdanningsvirksomheten skal legge til rette for at LIS får nødvendig veiledning. Av dette følger at det må avsettes egen tid til veiledning.
Se også råd 3 i kapittel 4 som omhandler frekvens og varighet av veiledningsmøter.
Eika, B., Wichmann-Hansen, G., Hofgaard Lycke, K. & Handal G. (2015). Vejledning af læger under utdannelse. Munksgaard: Latvia.
Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).
Helsedirektoratet. (2016) Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur.
Helse- og Omsorgsdepartementet.Rundskriv I-2/2019(Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24.09.20)
Lycke, K.H., Handal, G., Lauvås, P. (2005) Veiledning med leger under utdanning. Gyldendal akademisk.
Helsedirektoratet (2016). Fremtidens legespesialister. En gjennomgang av legers spesialitetsstruktur og -innhold IS-2079-3. Oslo: Trykksaksekspedisjonen.
Dornan T, Mann KV, Scherpbier AJ, et al. (2011) Medical education: theory and practice. Toronto: Elsevier Health Sciences.
Kashiwagi, D.T., Varkey P., Cook D.A. Mentoring programs for physicians in academic medicine: A systematic review. Academic Medicine. 2013;88(7):1029-37. doi: 10.1097/ACM.0b013e318294f368.
Lauvås P, Handal G. (2014) Veiledning og praktisk yrkesteori (3. utg.). Oslo: Cappelen Damm akademisk.
Sandars J. The use of reflection in medical education: AMEE Guide No. 44. Med Teach 2009;31(8):685-95. doi: 10.1080/01421590903050374.
Swanwick T. (2014) Understanding medical education: evidence, theory and practice. (2nd ed.). UK: John Wiley & Sons, Ltd.
Tveiten, S. (2019). Veiledning - mer enn ord... (5 utg.). Bergen: Fagbokforlaget
LIS bør ikke bytte veiledere oftere enn hver 6. måned.
Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.
Dersom LIS skal bytte veiledere er det hensiktsmessig at det avholdes en «overføringssamtale». I denne samtalen deltar de to veilederne og LIS. Hensikten med samtalen er å utveksle viktig informasjon, og at LIS og ny veileder bli bedre kjent.
Forskningslitteraturen påpeker at veiledningsforholdet utvikles over tid (Lauvås and Handal, 2014; Tveiten, 2019). Behovet for kontinuitet i veiledningen bør veies opp mot at avstanden mellom veiledere og LIS ikke er for lang.
Individuell veiledning skal bidra til å utvikle LIS til å bli så god som han/hun har forutsetning til å bli. Dette innebærer en balanse mellom «å trygge» og «å utfordre» LIS-en. Veileder skal også bidra i vurdering (både underveisvurdering og sluttvurdering) av LIS. Dette samlet gjør at kontinuitet i veiledning er viktig (Eika et al., 2015; Lauvås Handal, 2014; Sambunjak et al., 2010; Tveiten, 2019). Imidlertid kan lang distanse mellom veiledere og LIS påvirke den individuelle veiledningen negativt. Det kan f. eks. gjøre det vanskelig å avholde hyppige nok veiledningsmøter, begrense veileders muligheter til å stimulere til refleksjon rundt forholdet mellom teori og praksis og svekke veileders muligheter til å bidra i vurdering av LIS.
Eika, B., Wichmann-Hansen, G., Hofgaard Lycke, K. & Handal G. (2015). Vejledning af læger under utdannelse. Munksgaard: Latvia.
Lauvås, P. & Handal, G. (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori (3. utg.). Oslo: Cappelen Damm akademisk..
Sambunjak D, Straus SE, Marusic A. A systematic review of qualitative research on the meaning and characteristics of mentoring in academic medicine. Journal of general internal medicine 2010;25(1):72-78.
Tveiten, S. (2019). Veiledning - mer enn ord... (5 utg.). Bergen: Fagbokforlaget
Helsedirektoratet. (2016) Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur.
Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019(Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 20).
Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).
Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.
Leder i utdanningsvirksomheten kan f. eks. bruke kompetanseportalen, individuell utdanningsplan for LIS, utdanningsutvalg, utdanningsansvarlig overlege, helseforetakets nettsider om utdanningsplan for den enkelte spesialitet, og funksjonsbeskrivelse for veiledere i spesialistutdanningen av leger for å sikre at veiledere får oppdatert informasjon om hvordan ansvar, oppgaver og myndighet knyttet til utdanningen er fordelt.
Veileder har et spesielt ansvar for å se helheten i kompetanseutvikling og progresjon hos LIS for å kunne tilrettelegge og bidra i sluttgodkjenning av læringsmål (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer). Ikke minst gjelder dette felles kompetansemål. Se også råd 2 i kapittel 5. Det er for eksempel viktig at dersom veileder ikke selv observerer LIS i klinisk praksis, har kjennskap til hvem som observerer LIS, slik at vedkommende kan skaffe seg et grunnlag for kompetansevurderingen. Av dette følger at veileder trenger kunnskap om andres relevante ansvarsområder og oppgaver. Veileder trenger oppdatert informasjon om hvem som er leder, eller eventuelt hvem som har fått delegert oppgaven med å godkjenne læringsmål, hvem som er supervisør(er), gruppeveileder og utdanningsansvarlig overlege etc. Dette er av særlig betydning innenfor ASA-spesialitetene der blant annet geografiske avstander kan medføre at organisasjons- og lederstrukturen oppleves lite oversiktlig.
Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 2020).
Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).
Helsedirektoratet (04 06 2018). Brev fra Helsedirektoratet til landets kommuner. Ny spesialistutdanning for leger. Ansvar og oppgaver for kommunene. Ref. 18/12592-1.
Helsedirektoratet. (2016) Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur.
Helsedirektoratet (2019). Nasjonal veileder. Kompetansevurdering av leger i spesialisering.
Helse- og Omsorgsdepartementet (2016). Høringsnotat - Forskrift om spesialistutdanning og spesialistgodkjenning for leger og tannleger (Spesialistforskriften).
Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.
Beskrivelse av funksjonene til veileder, supervisør og leder er å forstå som rollebeskrivelser og ikke personer. Dette betyr at rollene i prinsippet kan utøves av samme person. Leder kan delegere oppgaven med å godkjenne læringsmål, men ansvaret kan ikke delegeres (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer §26, første ledd, s. 69).
Det finnes viktige grunner til at leder likevel bør unngå å delegere godkjenning av læringsmål til veileder:
Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 2020).
Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).
Helsedirektoratet. (2016) Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur.
Helsedirektoratet (2019). Nasjonal veileder. Kompetansevurdering av leger i spesialisering.
Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.
Veileder har ansvaret for å følge progresjon i læring hos LIS, og det kan være hensiktsmessig at veileder er den som samler inn informasjon fra supervisører og andre og presenterer dette samlet for leder. Dette vil komme i tillegg til dokumenterte aktiviteter i kompetanseportalen.
Leder kan også innhente råd fra veileder gjennom vurderingskollegium, der flere personer som har observert LIS i ulike situasjoner deltar. Se eget råd om dette i veileder i kompetansevurdering av leger i spesialisering. Vurderingskollegium kan avholdes for å foreta en helhetlig sluttvurdering av måloppnåelse for en gitt spesialiseringsperiode. Se også vedlegg 2 om vurderingsarbeid i egen avdeling. I vurderingskollegium blir det gjort en strukturert evaluering basert på observasjoner og tilbakemeldinger fra de som har observert LIS-en. Vurderingskollegium er spesielt viktig dersom veileder, leder og LIS har begrenset med kontaktpunkter i klinisk hverdag og ikke minst dersom det er tvil om LIS-ens egnethet. Et vurderingskollegium består av leder, veileder, en eller flere supervisører samt eventuelt andre relevante medarbeidere. For å fremme tillitt og transparens deltar LIS som hovedregel i møtet.
Dersom LIS ikke kan delta vil god informasjon fra veileder på forhånd kunne motvirke utrygghet og usikkerhet. Åpenhet i forhold til LIS om hvem som deltar på møtet og hvilke kompetanser i henhold til forskriftsfestede læringsmål som vil bli vurdert er viktig.
Det er betydningsfullt at LIS opplyses om når vedkommende kan forvente å få tilbakemelding etter at vurderingskollegium er avholdt. Det anbefales at veileder setter av god tid i veiledningsmøtet for å gi LIS informasjon om konklusjon fra vurderingskollegium om faktisk læringsutbytte med begrunnelse.
Vurderingskollegium kan gjennomføres halvårlig eller hyppigere dersom LIS har en kortere spesialiseringsperiode. Leder kan lage en plan for vurderingskollegium som også beskriver hyppighet.
Se også råd 2 i kapittel 5 som omhandler veileders rolle i kompetansevurdering og Helsedirektoratets Veileder i kompetansevurdering av leger i spesialisering.
Ansvaret for sluttvurdering av læringsmål er lagt til leder i utdanningsvirksomheten (Spesialistforskriften §26). Alle læringsmål skal godkjennes av leder etter anbefaling fra veileder og minst en supervisør (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer §26, første ledd, s.70). Ved godkjenning av læringsmål er det viktig å foreta en reell helhetsvurdering og det er derfor avgjørende at leder innhenter råd fra veileder, supervisør(er), evt. gruppeveileder og andre relevante medarbeidere.
Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).
Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 2020).
Helsedirektoratet (2019). Nasjonal veileder. Kompetansevurdering av leger i spesialisering.
Helsedirektoratet (2016). Fremtidens legespesialister. En gjennomgang av legers spesialitetsstruktur og -innhold IS-2079-3. Oslo: Trykksaksekspedisjonen.
Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.
Forskningspraksis kan være relevant for å oppnå felles kompetansemål, eksempelvis FKM-LM-13 som er et læringsmål i forskningsforståelse, men også andre læringsmål avhengig av type forskningsprosjekt (Spesialistforskriften). Dersom en vesentlig del av spesialistutdanningen er gjennomført ved godkjent eller registrert utdanningsvirksomhet og LIS 3 har oppnådd alle læringsmål og prosedyrekrav iht. spesialistforskriften, kan resterende tid brukes til forskningsvirksomhet. Dette forutsetter at LIS får individuell veiledning iht. til spesialistforskriften.
Når forskning foregår utenfor utdanningsvirksomheten er det viktig å sørge for at integrert forskningspraksis baseres på avtaler som er inngått med relevant forskningsorganisasjon (eksempelvis universiteter og vitenskapelige høyskoler).
LIS 3 som går i en utdanningsstilling kan ha forskningspraksis som en del av utdannelsen (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer §2, femte og sjette ledd, s. 19). Dette forutsetter blant annet at individuell veiledning skjer iht. gjeldende regler om spesialistutdanning. Dette er noe annet enn forskningsveiledning som vil komme i tillegg.
Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).
Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 2020).
Helsedirektoratet (2016). Fremtidens legespesialister. En gjennomgang av legers spesialitetsstruktur og -innholdIS-2079-3. Oslo: Trykksaksekspedisjonen.
Siste faglige endring: 30. juni 2021