Forsiden Faglige råd Veiledning av leger i spesialisering

4. Veileders rolle og oppgaver i veiledningen

Nasjonale faglige råd blir gitt på områder med lite faglig uenighet, men der det likevel er behov for å gi nasjonale råd og praktiske eksempler. Uttrykk som brukes er "bør" eller "kan", og "anbefaler" eller "foreslår". Dersom rådet er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge det, brukes uttrykkene "skal" og "må".

Vurdering er en integrert del av veiledningsarbeidet, og gjennom fortløpende vurdering får veileder et grunnlag for å beslutte om behov for justering av planlagte læringsaktiviteter i den individuelle utdanningsplanen. Vurderingsformer kan eksempelvis være sjekklister som kan brukes i vurderingen av LIS i tilknytning til veiledningssamtalen, objektive og strukturerte skåringskjemaer i tilknytning til klinisk praksis eller bestemte læringsaktiviteter, eller simuleringsoppgaver.

Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.

Vurdering foretatt av veileder, supervisør(er) og andre relevante medarbeidere er den viktigste vurderingsformen for mange kliniske læringsmål, men dersom det er utarbeidet vurderingsformer tilknyttet læringsmål benyttes disse. Se også råd 3 i kapittel 5 og Nasjonal veileder om kompetansevurdering av leger i spesialisering, kapittel 3 og 4.

Veileder skal vurdere alle relevante læringsmål i løpet av den aktuelle spesialiseringsperioden (Spesialistforskriften §26). Se også råd 2 i kapittel 4.

Referanser

Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).

Helsedirektoratet (2019). Nasjonal veileder. Kompetansevurdering av leger i spesialisering.

Bakgrunnsdokumenter

Helsedirektoratet. (2016) Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur.

Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 2020).

Siste faglige endring: 30. juni 2021 | Se tidligere versjoner

Nasjonale faglige råd blir gitt på områder med lite faglig uenighet, men der det likevel er behov for å gi nasjonale råd og praktiske eksempler. Uttrykk som brukes er "bør" eller "kan", og "anbefaler" eller "foreslår". Dersom rådet er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge det, brukes uttrykkene "skal" og "må".

Ved tilsetting skal det utarbeides en individuell utdanningsplan for LIS som bygger på utdanningsplanen for spesialiteten. Den spesifiserer utdanningsløpet for den enkelte LIS, dvs. hvilke læringsmål, LIS skal oppnå for å bli spesialist, hvilke læringsaktiviteter som bør gjennomføres for å få godkjent læringsmål, og ved hvilken læringsarena læringsmålene kan oppnås. I planen vil det også fremgå om LIS skal ha spesialiseringsperiode utenfor virksomheten for å kunne oppnå gitte læringsmål.

Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.

Utarbeidelsen av individuell utdanningsplan skjer i samarbeid mellom leder, LIS og veileder, men like fullt er det virksomhetens ansvar at LIS har en utdanningsplan (Spesialistforskriften §25). Se også kapittel 3.

Det er av stor betydning at også andre medarbeidere som har utdanningsansvar for LIS (eksempelvis supervisører og gruppeveiledere) gjøres kjent med planen.

Planen baseres på avtaler som er inngått med andre virksomheter for læringsmål som ikke kan nås ved eller tilknyttet utdanningsvirksomheten. Dette for å sikre at LIS kan oppnå læringsmålene.

Veileder skal fremme refleksjon, gi råd, følge opp faglig progresjon i henhold til den individuelle utdanningsplanen og bidra i vurderingen av LIS (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer §25 første ledd, s. 65). For å kunne oppnå dette bør det være avklart hvilke læringsmål, læringsaktiviteter og vurderingsformer som LIS skal ha gjennom i spesialiseringsperioden. Veileder skal derfor kjenne LIS sin individuelle utdanningsplan. Se også råd 1 i kapittel 4 som omhandler veileders ansvar for å sette seg inn i de lærings- og vurderingsformer som gjelder for spesialitetens utdanningsplan.

Referanser

Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).

Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 2020).

Bakgrunnsdokumenter

Helsedirektoratet. (2016)Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur.

Helsedirektoratet (2019). Nasjonal veileder. Kompetansevurdering av leger i spesialisering.

Siste faglige endring: 30. juni 2021 | Se tidligere versjoner

Nasjonale faglige råd blir gitt på områder med lite faglig uenighet, men der det likevel er behov for å gi nasjonale råd og praktiske eksempler. Uttrykk som brukes er "bør" eller "kan", og "anbefaler" eller "foreslår". Dersom rådet er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge det, brukes uttrykkene "skal" og "må".

Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.

Den individuelle veiledningen er en toveis samtale som er skjermet fra andre arbeidsoppgaver. I veiledningsmøtene er det mulig for både LIS og veileder å ta opp spørsmål som er spesifikke for den enkelte utdanningskandidaten. Til forskjell fra veiledning er supervisjon integrert i det daglige arbeidet. Begge deler handler om hjelp til læring og refleksjon, men både organisering og formål er litt forskjellig (Nylenna 2018). Se også kapittel 5 som omhandler innhold i veiledning.

Veiledning med fysisk oppmøte kan være å foretrekke fremfor digital veiledning. Sammenlignet med veiledning med fysisk oppmøte er det større risiko for kommunikasjonsproblemer og misforståelser når veiledning gjennomføres digitalt på Skype eller lignende. Det kan være utfordrende å få til en god og trygg veilederrelasjon når man ikke møtes fysisk (Eika et al., 2015). Blant annet av disse grunner er det betydningsfullt å kombinere digital veiledning med veiledningsmøter med fysisk nærvær. Veiledning med fysisk oppmøte er spesielt viktig i begynnelsen av en veilederrelasjon. Den unike erfaringene med digital veiledning og digitale møter fra 2020 vil imidlertid gi nyttig læring for eventuell ny vurdering av dette rådet.

Individuell veiledning innehar andre kvaliteter enn gruppeveiledning, men gruppeveiledning kan være et supplement til en-til-en veiledning. I gruppeveiledning drøftes ofte mer generelle problemstillinger og ulike metoder for læring kan tas i bruk. Det grunnleggende fellestrekket ved gruppeveiledning er at gruppen deler erfaringer og hjelper hverandre til refleksjon over tema som tas opp. Gruppeveiledning kan bidra til at felles kompetansemål innen eksempelvis områder som etikk, kommunikasjon og kvalitet- og pasientsikkerhet oppnås. Se også råd 1 i kapittel 3.

Å være en god lege er mer enn å være en kunnskapsrik medisinsk ekspert (Eika et al., 2015; Renting et al., 2017). Veiledning er et viktig pedagogisk virkemiddel i spesialistutdanningen som skal fremme refleksjon rundt forholdet mellom teori og praksis. Se også vedlegg 4 – Praksistrekanten. LIS oppmuntres til å være aktiv både under veiledningssamtalen og i perioden mellom hvert veiledningsmøte. Jevnlige veiledningsmøter kan være avgjørende for å sikre progresjon i læringen og for å skape nødvendige forutsetninger for fortløpende vurdering av oppnådde læringsmål. Jevnlige veiledningsmøter vil gjøre LIS-en i stand til å ikke bare handle etter andres regler, men også gjøre selvstendige vurderinger (Lauvås and Handal, 2014). Se også råd 1 og råd 4 i kapittel 3..

Med unntak for spesialiteten allmennmedisin, har spesialistforskriften ikke nærmere presisert minimumsomfanget av individuell veiledning for LIS (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer). Både supervisjon og gruppeveiledning, også i sykehus, er viktige for læring. I praksis vil det imidlertid være vanskelig for veileder å få utført sine spesifikke oppgaver og oppnå formålet med veiledning dersom det går mer enn en måned mellom hvert veiledningsmøte, uavhengig av gruppeveiledning. Videre er det avgjørende at man i veiledningsmøtet har nok tid avsatt, slik at det finnes forutsetning for god dialog med refleksjon rundt læring (Eika et al., 2015; Lauvås and Handal, 2014; Tveiten, 2019).

Referanser

Eika, B., Wichmann-Hansen, G., Hofgaard Lycke, K. & Handal G. (2015). Vejledning af læger under utdannelse. Munksgaard: Latvia.

Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).

Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 2020).

Lauvås, P. & Handal, G. (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori (3. utg.). Oslo: Cappelen Damm akademisk.

Nylenna M. Veiledning eller supervisjon? (2018). Tidsskrift for den Norske Laegeforening doi: 10.4045/tidsskr.18.0513.

Renting, N., Raat, A. N. J., Dornan, T., Wenger-Trayner, E., van der Wal, M. A., Borleffs, J. C. C., Gans, R. O. B. & Jaarsma, A. D. C. (2017). Integrated and implicit: how residents learn CanMEDS roles by participating in practice. Medical Education 51, 942-952.

Tveiten, S. (2019). Veiledning - mer enn ord... (5 utg.). Bergen: Fagbokforlaget

Bakgrunnsdokumenter

Helsedirektoratet. (2016) Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur.

Helsedirektoratet (2016).Fremtidens legespesialister. En gjennomgang av legers spesialitetsstruktur og -innhold IS-2079-3. Oslo: Trykksaksekspedisjonen.

Anbefalt litteratur

Farkas AH, Allenbaugh J, Bonifacino E, et al. Mentorship of US Medical Students: a Systematic Review. Journal of General Internal Medicine 2019;34(11):2602-09. doi: 10.1007/s11606-019-05256-4.

Kashiwagi, D.T., Varkey P., Cook D.A. Mentoring programs for physicians in academic medicine: A systematic review. Academic Medicine. 2013;88(7):1029-37. doi: 10.1097/ACM.0b013e318294f368.

Rø, K. I., Djerv, L., Boye, T. B., & Ekeberg, Ø. (2018). Gruppeveiledning–et udekket behov hos leger i spesialisering. Tidsskrift for Den norske legeforening.

Sambunjak D, Straus SE, Marusic A. A systematic review of qualitative research on the meaning and characteristics of mentoring in academic medicine. Journal of general internal medicine 2010;25(1):72-78.

Sandars, J. (2009). The use of reflection in medical education: AMEE Guide No. 44. Medical Teacher 31, 685-695.

Siste faglige endring: 30. juni 2021 | Se tidligere versjoner

Nasjonale faglige råd blir gitt på områder med lite faglig uenighet, men der det likevel er behov for å gi nasjonale råd og praktiske eksempler. Uttrykk som brukes er "bør" eller "kan", og "anbefaler" eller "foreslår". Dersom rådet er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge det, brukes uttrykkene "skal" og "må".

Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.

Den individuelle veiledningen er en toveis samtale som er skjermet fra andre arbeidsoppgaver. I veiledningsmøtene er det mulig både for LIS og veileder å ta opp spørsmål som er spesifikke for den enkelte utdanningskandidaten. Til forskjell fra veiledning er supervisjon integrert i det daglige arbeidet. Begge deler handler om hjelp til læring og refleksjon, men både organisering og formål er litt forskjellig (Nylenna 2018). Se også kapittel 5 som omhandler innhold i veiledning.

Veiledning med fysisk oppmøte er å foretrekke fremfor digital veiledning. Sammenlignet med veiledning med fysisk oppmøte er det større risiko for kommunikasjonsproblemer og misforståelser når veiledning gjennomføres digitalt på Skype eller lignende. Det kan være utfordrende å få til en god og trygg veilederrelasjon når man ikke møtes fysisk (Eika et al., 2015). Blant annet av disse grunner er det betydningsfullt å kombinere digital veiledning med veiledningsmøter med fysisk nærvær. Veiledning med fysisk oppmøte er spesielt viktig i begynnelsen av en veilederrelasjon.

Individuell veiledning innehar andre kvaliteter enn gruppeveiledning, men gruppeveiledning kan være et supplement til en-til-en veiledning. I gruppeveiledning drøftes ofte mer generelle problemstillinger og ulike metoder for læring kan tas i bruk. Det grunnleggende fellestrekket ved gruppeveiledning er at gruppen deler erfaringer og hjelper hverandre til refleksjon over tema som tas opp. Gruppeveiledning kan bidra til at felles kompetansemål innen eksempelvis områder som etikk, kommunikasjon og kvalitet- og pasientsikkerhet oppnås. Se også råd 1 i kapittel 3.

Leger i ASA-spesialisering vil ofte ikke ha samme tette kontakt med andre og mer erfarne kollegaer i sin praksis, slik som leger som spesialiserer seg i sykehusspesialiteter vil ha. Veiledning vil gi leger i ASA-spesialisering mulighet til å få belyst og diskutert kliniske problemstillinger og reflektert over holdninger og praksis. I høringsnotat fra Helse- og omsorgsdepartementet omtales veileder som en viktig ressurs for tilbakemelding til leger i ASA-spesialisering (Helse- og omsorgsdepartementet, 2018). Jevnlig individuell veiledning er viktig for å sikre progresjon i læringen og for fortløpende vurdering av LIS sin kompetanse. Dette gjelder på alle arenaer innenfor den utdanningsvirksomheten der LIS er ansatt eller tilknyttet.

For spesialiteten allmennmedisin er individuell veiledning forskriftsfestet til minimum fire timer per måned i 10,5 av årets måneder (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer §2 tredje ledd, s.16). Videre gis det økonomisk dekning til en og en halv times forberedelse/etterarbeid for å veilede, totalt fem og en halv timer per måned i 10.5 av årets måneder. For samfunns- og arbeidsmedisin er det ikke stilt annet krav i spesialistforskriften enn at det skal gis nødvendig veiledning. Det bør etterstrebes at LIS i disse to fagene får samme omfang av veiledning som LIS i allmennmedisin. I tillegg til individuell veiledning skal LIS delta i gruppeveiledning som er en viktig del av spesialistutdanningen i ASA-fagene. Leger som spesialiserer seg i allmennmedisin og arbeidsmedisin skal delta i veiledningsgruppe over to år, mens leger som spesialiserer seg i samfunnsmedisin skal delta i veiledningsgruppe over tre år (Spesialistforskriften §2). Se også råd 4 i kapittel 3 som omhandler leders ansvar for at veileder og LIS for tilstrekkelig tid avsatt til veiledning.

Referanser

Eika, B., Wichmann-Hansen, G., Hofgaard Lycke, K. & Handal G. (2015). Vejledning af læger under utdannelse. Munksgaard: Latvia.

Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).

Helse- og Omsorgsdepartementet. (2018) Høringsnotat - Forslag til regulering av spesialistutdanning i allmennmedisin, samfunnsmedisin og arbeidsmedisin.

Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 2020).

Nylenna M. Veiledning eller supervisjon? (2018). Tidsskrift for den Norske Laegeforening doi: 10.4045/tidsskr.18.0513.

Bakgrunnsdokumenter

Helsedirektoratet. (2016) Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur.

Helsedirektoratet (2016). Fremtidens legespesialister. En gjennomgang av legers spesialitetsstruktur og -innhold IS-2079-3. Oslo: Trykksaksekspedisjonen.

Helsedirektoratet. (2017) Organisering og gjennomføring av spesialistutdanningen i allmennmedisin, samfunnsmedisin og arbeidsmedisin. IS-2646.