Hos sårbare pasienter bør forebyggende tiltak iverksettes for å motvirke delirium.
Ved delirium bør tiltak som ikke innebærer legemidler alltid inngå i behandlingen.
Ved stor uro kan et antipsykotikum med lite antikolinerge egenskaper forsøkes.
Forebygg delirium hos særlig sårbare pasienter. Ved symptomer på delirium skal underliggende årsak utredes og behandling iverksettes.
Nasjonale faglige råd blir gitt på områder med lite faglig uenighet, men der det likevel er behov for å gi nasjonale råd og praktiske eksempler. Uttrykk som brukes er "bør" eller "kan", og "anbefaler" eller "foreslår". Dersom rådet er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge det, brukes uttrykkene "skal" og "må".
Teksten under omhandler ikke alkoholisk delirium. Utredning og behandling av alkoholisk delirium er omtalt i Nasjonal faglig retningslinje for avrusning fra rusmidler og vanedannende legemidler.
Forebygging av delirium hos pasienter med særlig sårbarhet har vist seg å være effektivt. Det dreier seg om tidlig mobilisering, hyppig reorientering og aktivisering, forebygging av dehydrering, korreksjon av væsketap, hypoksi, anemi og elektrolyttforstyrrelser, optimalisering av komorbide tilstander, smertelindring, redusert bruk av psykoaktive stoffer, forebygge søvndeprivasjon, obstipasjon og sansedeprivasjon (Neerland, Watne, & Wyller, 2013; Oh, Fong, Hshieh, & Inouye, 2017). Dehydrering og elektrolyttforstyrrelser kan være symptomer på underernæring. Forebygging og behandling av underernæring er derfor viktige tiltak for å forebygge delirium.
Behandling av delirium har som målsetting å korrigere utløsende årsak. I tillegg bør tiltak som å skjerme pasienten fra urolige omgivelser, å sikre god belysning, unngå unødige endringer i omgivelser, hyppig reorientering, tilby klokke og kalender, tilstedeværelse av pårørende, god øyekontakt, hyppig berøring og tydelig verbal kommunikasjon, redusere ubehagelig utstyr (som veneflon, kateter) hvis mulig, forebygge liggesår, aspirasjonspneumoni og dyp venetrombose iverksettes (Neerland et al., 2013)
Legemiddelbehandling av delirium dreier seg om en grundig legemiddelgjennomgang, seponering av samtlige ikke strengt nødvendige legemidler og intensivere legemiddelbehandling av tilstander som kan bidra til å opprettholde deliriet. Ved stor uro, som ikke blir tilstrekkelig regulert av ikke-medikamentelle tiltak, kan et antipsykotikum med lite antikolinerge effekter forsøkes (eks haloperidol) kortvarig. Antipsykotika har ikke effekt på delirium i seg selv, men kan bidra til at pasientens symptomer dempes, slik at utredning og behandling kan gjennomføres. Benzodiazepiner bør ikke brukes i behandling av delirium siden det sederer og kan forverre forvirring og øker fallrisiko (Francis, 2014).
Referanser
Francis, J. (2014). Delirium and acute confusional states: Prevention, treatment, and prognosis. Retrieved from https://www.uptodate.com/contents/delirium-and-acute-confusional-states-prevention-treatment-and-prognosis/contributors
Neerland, B. E., Watne, L. O., & Wyller, T. B. (2013). Delirium hos eldre pasienter. Tidsskr Nor Legeforen, 133(15), 1596-1500.
Oh, E. S., Fong, T. G., Hshieh, T. T., & Inouye, S. K. (2017). Delirium in Older Persons: Advances in Diagnosis and Treatment. JAMA, 318(12), 1161-1174. doi:10.1001/jama.2017.12067
Siste faglige endring: 02. mai 2019 Se tidligere versjoner
Helsedirektoratet (2019). Forebygg delirium hos særlig sårbare pasienter. Ved symptomer på delirium skal underliggende årsak utredes og behandling iverksettes. [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (siste faglige endring 02. mai 2019, lest 05. november 2025). Tilgjengelig fra https://helsedir-xpqa-helsedir.enonic.cloud/faglige-rad/psykiske-lidelser-hos-eldre/delirium/forebygg-delirium-hos-saerlig-sarbare-pasienter.ved-symptomer-pa-delirium-skal-underliggende-arsak-utredes-og-behandling-iverksettes
Få tilgang til innhold fra Helsedirektoratet som åpne data: https://utvikler.helsedirektoratet.no