Ved mistanke om delirium, skal underliggende årsaker utredes og behandling iverksettes fordi tilstanden som oftest er utløst av en underliggende årsak.
Dersom helsepersonell i kommunen ikke finner underliggende årsaker, bør pasienten drøftes med og eventuelt legges inn i somatisk sykehusavdeling for videre utredning.
Utredning og diagnostikk har til hensikt å kartlegge utløsende årsak. Somatisk undersøkelse som inkluderer legemiddelgjennomgang, blodprøver og eventuelt bildediagnostiske undersøkelser bør gjennomføres. Utredning starter vanligvis i primærhelsetjenesten, men ved tilstander som er vanskelige å utrede, der vanlig utredning ikke gir svar, eller der det er store atferdsmessige utfordringer, blir ofte spesialisthelsetjenesten involvert, enten som rådgivere eller i form av innleggelse. Kompetanse om de psykiske symptomene ved delirium inkluderes i utredning og behandling.
Det finnes flere utredningsskjemaer for kartlegging av delirium. De har ofte høy sensitivitet for å fange opp delirium, men også lav spesifisitet for å skille delirium fra demens når demens er tilstede (De & Wand, 2015). Siden denne pasientgruppen er mest utsatt for å utvikle delirium, innebærer dette at ved bruk av slike skjemaer er det en risiko for at helsepersonell fanger opp en pasient som deliriøs uten at vedkommende er det.
Teksten under omhandler ikke alkoholisk delirium. Utredning og behandling av alkoholisk delirium er omtalt i Nasjonal faglig retningslinje for avrusning fra rusmidler og vanedannende legemidler.
Delirium er en forstyrrelse i hjernens funksjon som kjennetegnes ved forstyrret bevissthet (oppmerksomhet og våkenhetsgrad) og kognitiv svikt, og som utvikler seg raskt (timer-dager) og kan fluktuere (dvs. at bevissthetsnivå og kognitive funksjoner kan svinge) over tid. Psykiske symptomer som hallusinasjoner, vrangforestillinger, stemningssvingninger, angst og agitasjon er vanlig. Dersom årsaken(e) til delirium ikke blir behandlet, har pasienten en dårlig prognose både med tanke på sykdom, funksjonsnivå og død (Neerland, Watne, & Wyller, 2013).
Eldre personer er sårbare for å utvikle delirium, især gjelder dette personer med demens. Ofte er det en sammenheng mellom omfanget av den akutte påvirkningen og pasientens sårbarhet; jo større sårbarhet, jo mindre påvirkning er nødvendig for å utløse et delirium.
Noen pasienter er særlig sårbare for å utvikle delirium. Det dreier seg spesielt om pasienter med alvorlig demens, alvorlig kronisk sykdom eller alvorlig kombinert sansesvikt. Jo høyere sårbarheten er, jo mindre akutt belastning trengs for at delirium kan utvikle seg (Neerland, Watne, & Wyller, 2013; Sharon K. Inouye, 1999). Delirium utløses ofte av akutt somatisk sykdom som infeksjoner, kirurgiske operasjoner, bivirkning av legemidler, redusert syn eller hørsel, dehydrering og/eller abstinensreaksjon (Pisani, 2018).
Delirium i sykehjem er svært vanlig (Siddiqi, Clegg, & Young, 2009). Det finnes lite forskning om forebygging eller behandling av delirium i sykehjem (Clegg, Siddiqi, Heaven, Young, & Holt, 2014). Utredning og behandling kan være komplisert, og sykehjemmene kan trenge tilgang til nødvendig geriatrisk og psykiatrisk kompetanse for å gi god oppfølging av delirium.
Bellelli, G., Morandi, A., Davis, D. H., Mazzola, P., Turco, R., Gentile, S., . . . MacLullich, A. M. (2014). Validation of the 4AT, a new instrument for rapid delirium screening: a study in 234 hospitalised older people. Age Ageing, 43(4), 496-502. doi:10.1093/ageing/afu021
Clegg, A., Siddiqi, N., Heaven, A., Young, J., & Holt, R. (2014). Interventions for preventing delirium in older people in institutional long-term care. Cochrane Database Syst Rev(1), CD009537. doi:10.1002/14651858.CD009537.pub2
De, J., & Wand, A. P. F. (2015). Delirium Screening: A Systematic Review of Delirium Screening Tools in Hospitalized Patients. The Gerontologist, 55(6), 1079-1099. doi:10.1093/geront/gnv100
Inouye, S. K. (1999). Predisposing and Precipitating Factors for Delirium in Hospitalized Older Patients. Dementia and Geriatric Cognitive Disorders, 10(5), 393-400. doi:10.1159/000017177
Inouye, S. K., van Dyck, C. H., Alessi, C. A., Balkin, S., Siegal, A. P., & Horwitz, R. I. (1990). Clarifying confusion: the confusion assessment method. A new method for detection of delirium. Ann Intern Med, 113(12), 941-948.
Neerland, B. E., Watne, L. O., & Wyller, T. B. (2013). Delirium hos eldre pasienter. Tidsskr Nor Legeforen, 133(15), 1596-1500.
Pisani, M. (2018, 06.2018). Assessment of delirium. BMJ Best Practice. Retrieved from https://bestpractice.bmj.com/topics/en-gb/241
Siddiqi, N., Clegg, A., & Young, J. (2009). Delirium in care homes. Reviews in Clinical Gerontology, 19(04), 309-316. doi:doi:10.1017/S0959259809990396
Hos sårbare pasienter bør forebyggende tiltak iverksettes for å motvirke delirium.
Ved delirium bør tiltak som ikke innebærer legemidler alltid inngå i behandlingen.
Ved stor uro kan et antipsykotikum med lite antikolinerge egenskaper forsøkes.
Teksten under omhandler ikke alkoholisk delirium. Utredning og behandling av alkoholisk delirium er omtalt i Nasjonal faglig retningslinje for avrusning fra rusmidler og vanedannende legemidler.
Forebygging av delirium hos pasienter med særlig sårbarhet har vist seg å være effektivt. Det dreier seg om tidlig mobilisering, hyppig reorientering og aktivisering, forebygging av dehydrering, korreksjon av væsketap, hypoksi, anemi og elektrolyttforstyrrelser, optimalisering av komorbide tilstander, smertelindring, redusert bruk av psykoaktive stoffer, forebygge søvndeprivasjon, obstipasjon og sansedeprivasjon (Neerland, Watne, & Wyller, 2013; Oh, Fong, Hshieh, & Inouye, 2017). Dehydrering og elektrolyttforstyrrelser kan være symptomer på underernæring. Forebygging og behandling av underernæring er derfor viktige tiltak for å forebygge delirium.
Behandling av delirium har som målsetting å korrigere utløsende årsak. I tillegg bør tiltak som å skjerme pasienten fra urolige omgivelser, å sikre god belysning, unngå unødige endringer i omgivelser, hyppig reorientering, tilby klokke og kalender, tilstedeværelse av pårørende, god øyekontakt, hyppig berøring og tydelig verbal kommunikasjon, redusere ubehagelig utstyr (som veneflon, kateter) hvis mulig, forebygge liggesår, aspirasjonspneumoni og dyp venetrombose iverksettes (Neerland et al., 2013)
Legemiddelbehandling av delirium dreier seg om en grundig legemiddelgjennomgang, seponering av samtlige ikke strengt nødvendige legemidler og intensivere legemiddelbehandling av tilstander som kan bidra til å opprettholde deliriet. Ved stor uro, som ikke blir tilstrekkelig regulert av ikke-medikamentelle tiltak, kan et antipsykotikum med lite antikolinerge effekter forsøkes (eks haloperidol) kortvarig. Antipsykotika har ikke effekt på delirium i seg selv, men kan bidra til at pasientens symptomer dempes, slik at utredning og behandling kan gjennomføres. Benzodiazepiner bør ikke brukes i behandling av delirium siden det sederer og kan forverre forvirring og øker fallrisiko (Francis, 2014).
Francis, J. (2014). Delirium and acute confusional states: Prevention, treatment, and prognosis. Retrieved from https://www.uptodate.com/contents/delirium-and-acute-confusional-states-prevention-treatment-and-prognosis/contributors
Neerland, B. E., Watne, L. O., & Wyller, T. B. (2013). Delirium hos eldre pasienter. Tidsskr Nor Legeforen, 133(15), 1596-1500.
Oh, E. S., Fong, T. G., Hshieh, T. T., & Inouye, S. K. (2017). Delirium in Older Persons: Advances in Diagnosis and Treatment. JAMA, 318(12), 1161-1174. doi:10.1001/jama.2017.12067
Siste faglige endring: 02. mai 2019