Kommunenes planlegging etter plan- og bygningsloven gir rammene for utvikling av lokalsamfunnene og for hvordan det fysiske miljøet og landskapet blir forvaltet, fornyet og formet.
Kommunenes arealplanlegging bestemmer også i stor grad om uheldig miljøpåvirkning kan unngås gjennom lokalisering av potensielle støy- og utslippskilder, utforming av trafikksikre veisystemer, sikring av vegetasjon og grønnstruktur, vern av kulturminner, kulturmiljøer og naturområder, samt grad av hensyn til universell utforming. På områder hvor sammenhengen mellom miljøfaktorer og helse ikke er endelig vitenskapelig dokumentert, bør føre-var-prinsippet legges til grunn.
I boligområder er gode miljømessige og sosiale forhold en vesentlig forutsetning for folks helse. Dette er særlig knyttet til tilgjengelighet, trafikksystem, grønnstrukturer og nærmiljøtilbud. Korte avstander og trygge gang- og sykkelveier mellom for eksempel bolig/skole og bolig/kollektivknutepunkt har stor ulykkesforebyggende betydning, og muliggjør reduksjon av privatbiltrafikken og den forurensing og støy denne skaper.
Gode møteplasser for sosial kontakt er en viktig forutsetning for samvær og trivsel, og er dermed et viktig element i god fysisk planlegging både av boligområder og andre steder der mennesker ferdes.