Kommunene bør skaffe seg oversikt over støyutsatte områder som vegtrafikk, industri, aktiviteter i nærmiljøet, og forankre tiltak i lokale handlingsplaner.
Kommunene bør skaffe seg oversikt over støyutsatte områder som vegtrafikk, industri, aktiviteter i nærmiljøet, og forankre tiltak i lokale handlingsplaner.
Norske myndigheter har satt et mål om at støyplager skal reduseres innen 2020. Den nasjonale handlingsplanen mot støy (2007–2011) (regjeringen.no) angir hvilke tiltak som er nødvendige for å nå målene.
I tillegg gir Retningslinjen for behandling av støy i arealplanlegging (regjeringen.no) viktige anbefalinger til kommuner, regionale myndigheter og statlige etater.
Støy defineres ofte som uønsket lyd. Støy er det miljøproblemet som rammer flest mennesker i Norge. Forstyrrelse av søvn regnes blant de mer alvorlige virkningene av støy, og i Norge har 200 000 problemer med nattesøvnen på grunn av støy. Forskning viser at støy kan gi psykisk stress, og helseplager som muskelspenninger og muskelsmerter. Støy kan også være en medvirkende årsak til høyt blodtrykk og utvikling av hjertesykdom. Støyproblemet øker med økende botetthet. Omfanget av støyproblemer er derfor størst i byer og tettbygde strøk.
Luftkvaliteten i Norge er stort sett bedre nå enn i 1990-årene, men lokal luftforurensning er fortsatt et problem i flere byer. Iverksatte tiltak og virkemidler har ikke vært tilstrekkelige, og nasjonale mål for lokal luftkvalitet ble ikke nådd i 2012. Det er kommunen som er forurensningsmyndighet for lokal luftkvalitet.
Trafikkreduserende tiltak er mest effektive når flere brukes samtidig, for eksempel kombinasjoner av rushtidsavgifter, parkeringsrestriksjoner og kollektivtransport. Andre virkemidler kan være aktiv bruk av plan- og bygningsloven knyttet til lokalisering av virksomheter og boliger, både for å redusere befolkningens nærhet til utslippskildene og for å redusere totalt transportbehov.
Lokal luftkvalitet – tiltaksveileder (miljødirektoratet.no) tydeliggjør kommunens roller og ansvar og gir anbefalinger om tiltak.
En hovedkilde til lokal luftforurensning er trafikk, men også utslipp fra industri, oppvarming og forurensning transportert langveisfra kan gi betydelige bidrag. Helserisikoen knyttet til lokal luftforurensning avhenger av hvor høy konsentrasjonen av de forurensede stoffene er, og hvor lenge vi blir utsatt for dem. Det er særlig svevestøv som gir risiko for helseskader. Det er i hovedsak astmatikere og personer med luftveislidelser eller hjerte- og karsykdommer som opplever helseeffekter fra luftforurensning i Norge. I tillegg er barn, unge, gravide og eldre spesielt sårbare grupper.
Kommunen har ansvar for at husholdninger kan kvitte seg med avfall på en god måte. De forskjellige bestanddelene i avfall kan forurense miljøet og skade helsen ved at de har uheldige kjemiske egenskaper, de avgir stråling, og de gir spredning av bakterier og virus som kan fremkalle sykdom.
Kommunen skal utarbeide avfallsplaner som omfatter alle avfallstyper som husholdningsavfall, produksjonsavfall og spesialavfall. Kommunene er oppfordret til å søke løsninger gjennom interkommunalt samarbeid.
Folkehelseinstituttets kunnskapsbase om miljø og helse gir praktiske råd om forebygging og håndtering av avfall (fhi.no).
Direkte helseskader forårsaket av avfall og avfallsbehandling kan være vanskelig å påvise. Samtidig kan særlig husholdningsavfall være kilde til spredning av lukt og ansamling av skadedyr, som igjen kan føre til smittespredning. Spredning av smitte skjer primært gjennom vannkilder.
Alle bygninger bør radonmåles regelmessig og alltid etter ombygninger. Radonmålinger bør utføres som langtidsmålinger i vinterhalvåret med sporfilmmetoden.
Radonreduserende tiltak i eksisterende bygninger bør være årsaksspesifikke, rettet mot identifiserte radonkilder og søke å oppnå så lave radonnivåer som mulig. For nybygg stiller Byggteknisk forskrift krav til forebyggende radontiltak og grenseverdier.
Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (dsa.no) er interessert i å bistå kommunene med å utvikle strategier for kommunal kartlegging av radonforholdene samt generelt å være behjelpelig med råd. Ved spesielle prosjekter har Strålevernet også kunnet bistå med gjennomføringer av målinger.
I Folkehelseinstituttets kunnskapsbase om miljø og helse gis det råd om enkeltsaker og forebygging av stråling (fhi.no).
Stråling er overføring av energi i form av bølger som forplanter seg gjennom rommet eller gjennom et medium. Størsteparten av strålingen vi eksponeres for er fra naturlige kilder, slik som kosmisk stråling, UV-stråling fra solen og solarier, og fra radioaktive stoffer i berggrunn og jordsmonn (for eksempel radongass). I tillegg har vi flere menneskeskapte strålekilder, for eksempel røntgenstråling, laserstråling og elektromagnetiske felt fra kraftledninger, basestasjoner og mobiltelefoner. De biologiske virkningene ved eksponering avhenger blant annet av stråledosen og stråletypen.
Radon er en usynlig og luktfri gass som dannes kontinuerlig nede i bakken, særlig i områder med granitt og alunskifer. Både jordluft og grunnvann kan inneholde radon. Radon i borebrønnvann kan gi økte radonnivåer i inneluft, for eksempel i dusjområdet.
Radon er en kilde til radioaktiv stråling og utgjør en risiko for lungekreft ved innånding. Kreftrisikoen øker med radonkonsentrasjonen og med tiden man oppholder seg i en radonutsatt bygning. Nivåene av radongass i innemiljøet er ofte høyere om vinteren fordi vi varmer opp husene og lufter mindre. Utendørs vil radonkonsentrasjonen normalt være lav. For en gjennomsnittsperson i Norge, utgjør radon nesten halvparten av den samlede årlige stråledosen vi eksponeres for, men dette varierer betydelig.
Helseetaten i kommunen bør skaffe seg en oversikt over mulige kilder til forurensning av vannkildene for vannverkene i kommunen.
Folkehelseinstituttet gir gode råd om tiltak både når det gjelder drikkevann og badevann:
Forurensning til vann og grunn er sentralt siden vi stadig eksponeres for drikkevann og badevann. Avhengig av konsentrasjonen på forurensningen kan skadevirkningene av forurenset vann og grunn variere fra opplevd ulempe til direkte helseskade.
Kloakkvann kan inneholde bakterier og virus som gir mage- og tarminfeksjoner. Noen kjemikalier er sterkt toksiske, og vil kunne medføre alvorlig sykdom og død ved eksponering. Også eksponering av mindre doser over tid kan gi alvorlig skade på vitale organer. Svært mange kjemikalier er også kreftfremkallende og vil kunne gi kreftsykdom mange år etter eksponering. Noen kjemikalier er også sterke allergener og kan gi allergiske plager hos disponerte selv i små konsentrasjoner. Det er også her holdepunkter for at vår stadige eksponering for nye kjemikalier kan være medvirkende årsak til økningen av astma og allergi.
Tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de spres skal utgjøre et eget område i planen for kommunens helsetjeneste. Helsetjenesten i kommunen skal samarbeide med myndigheter som har oppgaver av betydning for smitteverntiltakene.
Det er lav forekomst av smittsomme sykdommer i Norge. Kommunene bør være særlig oppmerksomme på drikkevann og badevann i forbindelse med sykdomsutbrudd.
Den hyppigst forekommende sykdom ved smitte via drikkevann er gastroenteritt. Slik mage-tarmsykdom forårsakes av en lang rekke smittestoffer. Andre sykdommer enn gastroenteritt kan også smitte på denne måten, for eksempel smittsom gulsott som forårsakes av hepatitt A-virus.
Dårlig drevne renseanlegg ved bassengbad er vist å kunne gi opphav til sykdomsutbrudd, spesielt hos personer med nedsatt immunforsvar. De vanligste sykdommene forbundet med bading er øye-, øre-, nese-, hals- og hudinfeksjoner, men mage-/tarminfeksjoner kan også forekomme. I den senere tid har man også sett en del tilfeller av pontiacfeber forårsaket av smitte av legionellabakterier fra dårlig drevne boblebad.
Kommunenes planlegging etter plan- og bygningsloven gir rammene for utvikling av lokalsamfunnene og for hvordan det fysiske miljøet og landskapet blir forvaltet, fornyet og formet.
Kommunenes arealplanlegging bestemmer også i stor grad om uheldig miljøpåvirkning kan unngås gjennom lokalisering av potensielle støy- og utslippskilder, utforming av trafikksikre veisystemer, sikring av vegetasjon og grønnstruktur, vern av kulturminner, kulturmiljøer og naturområder, samt grad av hensyn til universell utforming. På områder hvor sammenhengen mellom miljøfaktorer og helse ikke er endelig vitenskapelig dokumentert, bør føre-var-prinsippet legges til grunn.
I boligområder er gode miljømessige og sosiale forhold en vesentlig forutsetning for folks helse. Dette er særlig knyttet til tilgjengelighet, trafikksystem, grønnstrukturer og nærmiljøtilbud. Korte avstander og trygge gang- og sykkelveier mellom for eksempel bolig/skole og bolig/kollektivknutepunkt har stor ulykkesforebyggende betydning, og muliggjør reduksjon av privatbiltrafikken og den forurensing og støy denne skaper.
Gode møteplasser for sosial kontakt er en viktig forutsetning for samvær og trivsel, og er dermed et viktig element i god fysisk planlegging både av boligområder og andre steder der mennesker ferdes.
I Folkehelseinstituttets kunnskapsbase om miljø og helse beskrives sammenhengen mellom positive miljøfaktorer og helse, og hvilke tiltak kommunen kan iverksette for å understøtte slike faktorer.
Konsekvensutredninger (KU) er et systematisk verktøy som kan bidra til å klargjøre virkningene av tiltak og planer som kan ha vesentlige konsekvenser for miljø og samfunn. KU etter plan- og bygningsloven er det fremste regelverket for å få utredet konsekvenser av ny arealbruk og utbyggingstiltak, og av stor betydning for å håndtere miljø- og klimaeffekter av samferdselstiltak. I tillegg kan kommunene pålegge virksomheter å gjennomføre en utredning av helsemessige konsekvenser av tiltak/forhold (§ 11 i folkehelseloven).
Bomiljøer med en opphopning av personer som tilhører lavere sosioøkonomiske grupper, med nedslitt bebyggelse, dårlig tilgang til rekreasjonsområder og høy forekomst av kriminalitet og vold, påvirker både den fysiske og mentale helsen negativt. Barns helse påvirkes mer enn voksne, det påvirker deres skoleprestasjoner og deres sosiale liv.
Både nasjonal og internasjonal forskning viser at det er særlig lavinntektsgrupper som systematisk kommer uheldig ut. Det er en sosial skjevfordeling knyttet til å oppleve problemer med støy, luft og drikkevann. Disse gruppene har også en lavere tilbøyelighet til å oppsøke helsetjenester. Problemene kan også knyttes til bestemte boområder og boligtyper. Dette vil være vesentlig å ha oppmerksomhet på i kommunal planlegging og folkehelsearbeidet.
Veiviserne om psykisk helse og livskvalitet, økonomiske levekår og bolig vil kunne gi utvidet forståelse av sosial ulikhet i helse og hvordan miljørettet folkehelsearbeid også er en del av dette bildet.
Siste faglige endring: 04. november 2026