2. Opplysningsplikt

Helsepersonell har opplysningsplikt i situasjoner hvor det er nødvendig med informasjonsformidling for å ivareta andre mer tungtveiende interesser enn taushetsplikten, som å verne om liv og helse eller å hindre store materielle skader.

For å ta stilling til om vilkårene for opplysningsplikten er oppfylt, vil følgende momenter være viktige å vurdere:

• Hvor akutt er situasjonen/hvor mye haster det? Hvor viktig er det for å avverge/avgrense skaden/skadeomfanget at varsling skjer raskt?
• Hvor sannsynlig/påregnelig er det at en handling/situasjon vil inntreffe, og hva er det potensielle skadeomfanget?
• Er skaden allerede inntruffet – vil omfanget forverres uten varsling?
• Er det tid til å undersøke nærmere hvor påregnelig handlingen/skaden er, eller er det nødvendig at politiet varsles umiddelbart? Helsepersonelloven stiller ikke krav til at det skal være sikkert at det foreligger en situasjon hvor taushetsplikten kan settes til side. Samtidig stilles det større krav til vurdering og visshet før politiet varsles dersom det ikke foreligger en akutt situasjon som krever umiddelbar inngripen.
• Er de taushetsbelagte opplysningene nødvendige for at politiet skal kunne avverge skaden eller begrense skadeomfanget? Hvilke opplysninger er nødvendig å utlevere?

Plikten til å melde fra til barnevernet går foran taushetsplikten. Ved vurdering av om opplysninger skal gis til barnevernet, veier hensynet til barnet eller ungdommen tyngre enn retten til å bevare taushet om forhold som angår pasienten eller brukeren.

Opplysningsplikten er en selvstendig plikt for hvert enkelt helsepersonell. I situasjoner hvor flere personer får samme eller ulik kunnskap om alvorlige forhold som tilsier en melding til barnevernet, har hver enkelt en selvstendig plikt til å melde fra til barnevernet.

Formålet med opplysningsplikten er å sikre at barn og ungdommer får nødvendig oppfølgning og omsorg fra barnevernet, og å beskytte barnet eller ungdommen mot videre mishandling og alvorlig omsorgssvikt ved at barnevernet iverksetter nødvendige tiltak.

Det kreves ikke at helsepersonell har sikker kunnskap om forholdene som utløser bekymring, men det må foreligge mer enn en vag mistanke.

Helsepersonellet skal ikke undersøke hjemmesituasjonen eller andre forhold nøyere før de melder fra til barnevernet. Helsepersonell skal ikke foreta en barnevernsfaglig vurdering av situasjonen. Dette er barnevernets oppgaver.

Opplysningsplikt etter pålegg fra barnevernstjenesten

Helsepersonell kan bli pålagt å gi nødvendig informasjon til barnevernstjenesten i samsvar med barnevernsloven § 13-2, jf. helsepersonelloven § 33 tredje ledd.

Ved pålegg fra barnevernet om utlevering av opplysninger, er det barnevernet, ikke helsepersonellet, som skal vurdere om vilkårene for opplysningsplikten foreligger.

Det er også barnevernet som vurderer hvilke opplysninger som er relevante. Barnevernet må konkretisere hva slags opplysninger som skal gis. De kan for eksempel ikke kreve utlevert en fullstendig pasientjournal.

På bakgrunn av opplysningene fra barnevernet skal helsepersonellet ta stilling til hvilke opplysninger som skal utleveres. Helsepersonellet bør så langt det er mulig og hensiktsmessig informere pasienten og be om samtykke før opplysninger utleveres til barnevernet.

Dette gjelder når et slikt forsøk ikke kommer i strid med formålet med bestemmelsen, som er å avhjelpe en situasjon som kan føre til skade på barnet.