2. Rettslig utgangspunkt for klagebehandlingen

Lovbestemmelsene som er relevante i klagebehandlingen, finnes i

• psykisk helsevernloven
• psykisk helsevernforskriften
• pasient- og brukerrettighetsloven
• forvaltningsloven
• Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK)

Menneskerettighetene gir den enkelte grunnleggende rettigheter, og står derfor sentralt ved bruk av tvang i det psykiske helsevern. Et bevisst forhold til disse rettighetene hos klageinstansen er viktig.

Den norske stat er som part i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner og gjennom Grunnloven og menneskerettsloven forpliktet til å respektere og sikre menneskerettighetene og å styrke deres stilling i norsk rett. De mest sentrale menneskerettighetsforpliktelsene er nedfelt i konvensjoner utarbeidet i regi av FN og Europarådet.

Menneskerettighetene skal for det første beskytte borgernes integritet og selvbestemmelse, og det er en klar hovedregel at helsehjelp skal være basert på pasientens frie og informerte samtykke, jf. blant annet Europarådskonvensjonen om menneskerettigheter og biomedisin artikkel 5. Unntak fra samtykkeprinsippet må være begrunnet og lovhjemlet, og menneskerettighetene kommer inn som en viktig skranke for hvilke inngrep myndighetene kan gjennomføre med tvang, jf. blant annet EMK artikkel 5 om vilkårlig frihetsberøvelse. Retten til respekt for privatliv, jf. EMK artikkel 8, vil i praksis være viktig i forbindelse med gjennomføring av behandling ute eget samtykke utenfor institusjon mens pasienten bor hjemme.

For det andre forplikter menneskerettighetene myndighetene til å sikre at rettighetene til den enkelte blir vernet og oppfylt. Gjennom tilslutning til FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) har Norge forpliktet seg til å anerkjenne individets rett til høyest mulige helsestandard både fysisk og psykisk. Dette innebærer blant annet å skape vilkår som sikrer alle behandling og pleie ved sykdom, jf. ØSK artikkel 12. Å unnlate å gi helsehjelp kan dessuten krenke individets rett til ikke å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling, jf. EMK artikkel 3. På den andre siden kan også måten helsehjelp blir gitt på være umenneskelig eller nedverdigende, noe som særlig kan aktualisere seg ved ytelse av helsehjelp til en person som motsetter seg hjelpen.

Tvangsbestemmelsene i psykisk helsevernloven, herunder reglene om behandling uten eget samtykke, anses som utgangspunkt å være i overensstemmelse med Norges menneskerettighetsforpliktelser. Dette gjelder både de materielle vilkår for behandling uten eget samtykke, regler om gjennomføring av behandlingen, saksbehandlingsregler og klageregler.

Norge ratifiserte i 2013 FN konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Prinsippet om selvbestemmelse og ikke-diskriminering står sentralt i konvensjonen, og den omfatter også behandling av personer med psykiske lidelser. I forbindelse med ratifikasjonen ble det fra norsk side presisert i en egen tolkningserklæring at psykisk helsevernloven, herunder regler om tvungen behandling, var forenlig med konvensjonens forpliktelser.

FN komiteen som overvåker konvensjonen (CRPD-komiteen), har senere kommet med uttalelser i retning av at behandling uten eget samtykke i psykisk helsevern ikke er forenlig med konvensjonen. 2 Norge har på sin side (som flere andre land) opprettholdt vurderingen av at behandling uten eget samtykke vil kunne være forenlig med bestemmelsene i CRPD. Dette er et område norske myndigheter vil følge med på i det videre, for å sikre overholdelse av folkerettslige forpliktelser.

Det er ikke nok at regelverket er utformet i samsvar med menneskerettslige krav. Det er også viktig at praktiseringen er i overenstemmelse med menneskerettighetene. Statsforvalteren kan prøve alle sider av saken, også skjønnsutøvelsen. Det kan tenkes at et tvangsvedtak samlet sett fremstår unødvendig eller uforholdsmessig ut fra en faglig vurdering. Det vises til veilederen kapittel 6.5.4.

Statsforvalteren må ta stilling til anførsler om brudd på menneskerettighetene dersom den konkrete klagesaken gir grunn til det. Det vises til kravet i EMK artikkel 13 om en effektiv prøvingsrett.

Dersom det skulle vise seg at det er konflikt mellom individets rettigheter etter psykisk helsevernloven og etter menneskerettsloven, vil menneskerettsloven ha forrang. Imidlertid vil ikke ethvert brudd på menneskerettighetene medføre at vedtaket blir ugyldig, jf. Rt. 2004 s. 583.