2.10. Avvikende prøvesvar

Typiske eksempler på avvikende prøvesvar:

• pasienter med avvik i blodprøver uten andre spesifikke symptomer som ikke dekkes av andre veiledere og som krever videre oppfølging hos spesialist
• jernmangelanemi som eneste funn
• CT eller MR funn som gir mistanke om fordøyelsessykdom
• genanalyser som gir risiko for fordøyelsessykdom

• pasienten er i en klinisk tilstand som tilsier at utredning og behandling ikke vil være til nytte, lindre plager eller bedre livskvalitet. Som oftest vil en slik vurdering forutsette bidrag fra spesialisthelsetjenesten som vil kreve rett til nødvendig helsehjelp

Typiske eksempler på avvikende prøvesvar:

pasienter med avvik i blodprøver uten andre spesifikke symptomer som ikke dekkes av andre veiledere og som krever videre oppfølging hos spesialist
jernmangelanemi som eneste funn
CT eller MR funn som gir mistanke om fordøyelsessykdom
genanalyser som innebærer risiko for fordøyelsessykdommer

Typiske eksempler på avvikende prøvesvar:

• pasienter med avvik i leverprøver, uten ikterus eller andre spesifikke symptomer som dekkes av veiledere, og som krever videre oppfølging hos spesialist
• jernmangelanemi som eneste funn
• CT eller MR funn som gir mistanke om fordøyelsessykdom
• genanalyser som gir mistanke om fordøyelsessykdom

Forhold som kan endre rettighetsstatus til ikke rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten:

• symptomer med lav alvorlighetsgrad og lav risiko (klart lavere enn realistisk risiko), og som derfor kan følges videre i for eksempel primærhelsetjenesten
• symptomer med lav risiko som har "kommet og gått over tid" og som ikke progredierer
• ved prøveavvik som ikke er assosiert med alvorlig sykdom, men der videre oppfølging er nødvendig, bør det først vurderes om oppfølging er mest hensiktmessig hos fastlege i primærhelsetjenesten. Dette forutsetter at det er klart lavere enn realistisk risiko for alvorlig tilstand med tidskritisk behandling. Det gis da ikke rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, og fastlege gis råd om hvordan avviket bør følges opp/kontrolleres og hva som bør føre til rehenvisning

Kjennetegn ved tilstander som det ikke bryter med medisinsk forsvarlighet dersom det ikke gis helsehjelp i spesialisthelsetjenesten:

• symptomer med lav alvorlighetsgrad og lav risiko (klart lavere enn realistisk risiko) og som derfor kan følges videre i primærhelsetjenesten
• symptomer med lav risiko som har "kommet og gått over tid" og som ikke progredierer
• fravær av individuelle faktorer som øker risiko, herunder: Normale blodprøver, avføringsprøver og andre relevante undersøkelser
• i praksis begrenset nytte av det tilbudet som er aktuelt
• ikke kostnadseffektivt
• pasienten har vært til en eller flere utredninger på grunn av tilsvarende symptomer i løpet av de siste årene, og symptombildet er ikke vesentlig endret