Støttetilbud for barn som pårørende

Pasienten kan motsette seg at barnet, den andre forelderen og/eller andre omsorgspersoner blir informert om innleggelse, sykdom og behandling. I slike situasjoner kan helsepersonell likevel gjøre noe for å ivareta barnet uten å handle i strid med taushetsplikten. Se anbefaling 3.4 og 4.1

Hvis en forelder eller omsorgsperson tar kontakt for å få informasjon, må man vise til taushetsplikten. Samtidig kan helsepersonell i denne situasjonen fortelle om:

Hva som er viktig for barn som pårørende i den aktuelle situasjonen
Lavterskeltilbud som kan hjelpe barn i vanskelige situasjoner (helsestasjon, skolehelsetjeneste, familievernkontoret, aktuelle frivillige organisasjoner)

Den andre forelderen kan i tillegg få informasjon om forhold rundt barnet/ungdommen og omsorgsituasjonen som helsepersonellet har blitt kjent med, og som den andre forelderen kan få vite om innenfor rammene av taushetsplikten:

barnets/ungdommens reaksjoner
hvordan barnet/ungdommen synes å ha det

Hvis barnet tar kontakt, spør barnet om hva barnet allerede kjenner til. Basert på det barnet allerede kjenner til vedrørende pasientens helsetilstand og helsehjelp, kan helsepersonell snakke med barnet om:

muligheten for kontakt
generell informasjon om tilstanden
generelt om tilbudet ved institusjonen

Ved pasientens samtykke til at andre omsorgspersoner informeres, uten at pasienten ønsker å involvere barnet, vil det være opp til denne omsorgspersonen om han eller hun videreformidler informasjon til barnet.

Ved pasientens samtykke til å informere barnet, men ikke den andre omsorgspersonen, bør helsepersonell være varsomme med informasjon til barnet. For å unngå lojalitetskonflikter bør ikke barn vite mer enn sine omsorgspersoner. Vurderinger om dette bør tilpasses barnets alder og modenhet. Ungdom over 16 år bør få nødvendig informasjon.

Helsepersonell må lytte til barn og ungdom som bor alene med en forelder som er syk. Dette gjelder særlig når pasienten har nedsatt innsikt i egen situasjon. Basert på hendelser og erfaringer hjemme vil den unge pårørende for eksempel kunne være bekymret for:

Mor eller fars helse og fungering i hverdagen
Mor eller fars egen oppfølging av behandling
Effekt av behandlingen
Om mor eller far utgjør en fare for seg selv eller andre

Helsepersonell skal ta den unge pårørende på alvor, lytte aktivt og undersøke hva bekymringen består i. Med samtykke fra pasienten kan helsepersonellet informere den unge om behandlingen og stille spørsmål så langt samtykket rekker. Det må avklares om bekymringen må følges opp. Den unge pårørende bør få en tilbakemelding.

Helsepersonellet må i slike situasjoner også avklare om den unge selv har behov for hjelp eller støtte. Et barn eller en ungdom som bor alene med en syk forelder er i en sårbar situasjon og vil gjøre mye for å beskytte familien. Støttetilbud kan være helsestasjon for ungdom, skolehelsetjenesten og barnevernstjenesten.

Hvis kontakten med barnet eller ungdommen gir grunn til å tro at det forekommer alvorlig omsorgssvikt, har helsepersonellet plikt til sende bekymringsmelding til barnevernstjenesten. Se Avklar om det foreligger opplysningsplikt til barnevernstjenesten

Helsepersonell bør bidra til at barn som pårørende vet hva de kan gjøre hvis det oppstår sykdomsforverring, ubehagelige situasjoner eller akutte endringer.

Barn som pårørende må vite hva de selv kan gjøre og hvem de kan kontakte. Planer for slike situasjoner må lages i samråd med pasienten eller den andre med foreldreansvar og må ivareta hensynet til barnets beste. Slike planer er spesielt aktuelt for barn som pårørende som bor alene med pasienten.

Familien bør få tilbud om en felles samtale om vanskelige situasjoner, hva de trenger og hvordan de eventuelt har håndtert slike situasjoner tidligere. Aktuelt innhold i en skriftlig kriseplan for barnet eller familien:

Kontaktinformasjon til personer barnet/ungdommen kan ringe når som helst på døgnet
Telefonnummer til alarmtelefon og legevakt
Kontaktinformasjon til personer barnet/ungdommen kan dra til i vanskelige situasjoner
Nødvendig informasjon til andre omsorgspersoner ved krise, som barnets medisiner, kontaktinformasjon til skole/barnehage og sentrale voksenpersoner

Hvis pasienten motsetter seg å snakke om slike situasjoner, begrenses muligheten til å ivareta barnet eller ungdommen. Se Avklar om det foreligger opplysningsplikt til barnevernstjenesten

I visse situasjoner bør pasientens behandler sørge for at barn som pårørende får tilbud om samtale uten at pasienten eller foreldre er til stede. Slike situasjoner kan være:

Pasienten/ foreldrene er ikke selv i stand til å informere barnet
Pasienten/foreldrene har problemer med å delta i en felles samtale
Barnet har behov for samtale med pasientens behandler uten foreldre til stede

Gjennomføring av slike samtaler med barnet forutsetter pasientens/forelderens samtykke. Det kan være behov for flere samtaler. En person barnet har tillit til bør delta. Det kan være den forelderen som ikke er syk eller en annen omsorgsperson..

I situasjoner og uformelle samtaler der barnet selv tar kontakt med helsepersonellet, må helsepersonell være støttende og lyttende i møte med barnet. Helsepersonell kan snakke om det som allerede er kjent for barnet og gi generell informasjon innenfor taushetspliktens rammer.

Andre som kan snakke med barn som pårørende etter samtykke fra pasienten/forelderen kan være:

Ressurspersoner i pasientens helsetilbud
Helsesykepleier eller personell på helsestasjonen
Fastlege

Helsepersonell bør informere barn som pårørende om at de alltid kan snakke med helsesykepleier på eget initiativ, uten samtykke fra foreldre.

I samtale med barn som pårørende bør helsepersonell:

Snakke med barnet ut fra alder og modenhet.
Bruke ord som barnet kan forstå.
Gi barnet mulighet for å snakke mest mulig fritt om sine opplevelser og erfaringer.
Hjelpe barnet til sette ord på sine egne opplevelser og reaksjoner.
Fortelle barnet at det er naturlig og vanlig med mange forskjellige følelser.
Respektere at barn og unge ikke ønsker å snakke om sin situasjon, ikke presse barn og unge til å snakke.

Etablering av tillit er en forutsetning for en god samtale. Barnet må få informasjon om at det han eller hun forteller i samtaler med helsepersonell ikke blir sagt videre til foreldrene uten at barnet selv samtykker til dette. De må også få vite at opplysningene kan bli gitt videre dersom det kommer frem alvorlige forhold som foreldrene må vite om for å ivareta foreldreansvaret eller det foreligger grunnlag for bekymringsmelding til barnevernet, se eget kapittel.

Ved usikkerhet om kommunikasjon med barn og ungdom, bør helsepersonell søke veiledning hos barneansvarlig personell, jurist eller andre kollegaer.

I samtaler med barn kan det være hensiktsmessig å bruke pedagogisk materiell som for eksempel brosjyrer, nettsider og bøker tilpasset situasjonen og barnets alder.

Se også Bidra til å ivareta barn som pårørende også når samtykke ikke oppnås

5.4. Støttetilbud for barn som pårørende

Veiledning

Begrunnelse

Begrunnelse

Begrunnelse

Veiledning

Begrunnelse

Veiledning

Begrunnelse