Det kan gis stønad til tannbehandling i de tilfellene der hyposalivasjon har medført økt kariesaktivitet og den økte kariesaktiviteten har ført til vesentlig nedsatt tannhelse.
Behandleren skal dokumentere følgende i pasientjournalen:
- kliniske funn som underbygger at personen har hyposalivasjon og vesentlig nedsatt tannhelse
- at hyposalivasjonen har medført økt kariesaktivitet
- at hyposalivasjonen har vart over tid, minimum ett år
Det kan gjøres unntak fra observasjonstiden på ett år der det foreligger svært forhøyet kariesaktivitet og hvis verdiene for ustimulert saliva er < 0,10 ml/min og for stimulert saliva er < 0,70 ml/min.
Bruk av legemidler som kan gi munntørrhet, er ikke tilstrekkelig til å få stønad etter denne bestemmelsen. Legemiddelbruken må ha ført til hyposalivasjon og økt kariesaktivitet.
Det gis fortrinnsvis stønad til konserverende tannbehandling. Hvis behandleren likevel vurderer at kroneterapi er nødvendig, må begrunnelsen for dette journalføres. Behandleren må også journalføre vurderingen av hvorfor kroneterapi vil føre til en vesentlig funksjonsforbedring sammenliknet med annen behandling.
Hvis tenner går tapt, kan det gis stønad til protetisk behandling for å erstatte tanntapet.
Utgiftene dekkes etter refusjonstakstene.