3. Ansvar for å hjelpe personer med antatt psykisk lidelse og hjemler for tvang/makt

Helsetjenesten er ansvarlig for å yte øyeblikkelig hjelp og nødvendig helsehjelp til personer med psykiske lidelser.

Helsetjenesten må planlegges og styres slik at personellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, og slik at pasienter med psykisk lidelse gis et helhetlig og koordinert tjenestetilbud. I dette ligger også et krav om å forebygge at det oppstår behov for tvangsinnleggelser og bruk av politi, både i og utenfor institusjon. Helsetjenesten må blant annet innrettes med tilstrekkelig personell og kompetanse (kapittel 4.2).

Det må jobbes systematisk for å komme i posisjon til å gi helsehjelp til personer med alvorlig psykisk lidelse. Se om "forebygging av tvangsinnleggelser" i faglige råd for forebygging av tvang i psykisk helsevern for voksne.

Når politiet har bistått i forbindelse med etablering eller gjennomføring av tvungent psykisk helsevern, bør psykisk helsevern tilby pasienten en samtale om hvorfor dette var nødvendig og hvordan man kan unngå at det skjer igjen. Pasientens syn på iverksatte tiltak skal journalføres. Se for øvrig om evaluering av tvangsinnleggelser i faglige råd for forebygging av tvang i psykisk helsevern for voksne.

Politiet skal varsle helsetjenesten via nødnummer 113 i akuttsituasjoner hvor liv og helse er i fare. I andre situasjoner hvor politiet antar at en person har en psykisk lidelse og trenger legehjelp, kontaktes som hovedregel fastlegen på dagtid. Utenom vanlig arbeidstid har legevakten ansvaret, tlf. 116 117. 

Før eventuell etablering av tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern i psykisk helseverninstitusjon, må pasienten undersøkes av en lege som er uavhengig av den institusjonen i psykisk helsevern hvor tvangsvernet eventuelt skal etableres, se Helsedirektoratets kommentarer om psykisk helsevernloven § 3-1, jf. § 3-2 første ledd nr. 2 og § 3-3 nr. 2. I det følgende kalles denne legen for "den uavhengige legen". Kravet om en forutgående uavhengig legeundersøkelse gjør at den antatt syke ikke skal bringes direkte til en psykisk helseverninstitusjon.

Der det er mulig bør pasienten vurderes av lege som kjenner pasienten fra tidligere, for eksempel fastlegen. En lege fra et distriktspsykiatrisk senter (DPS), herunder eventuelt ACT/FACT-team, kan også være aktuell dersom pasienten har oppfølging av et slikt team. Denne legen må i tilfelle være uavhengig av mottagende institusjon, se Helsedirektoratets kommentarer om psykisk helsevernloven § 3-3 første ledd nr. 2.

Det er bare der pasienten motsetter seg den uavhengige legeundersøkelsen, at kommunelegen eventuelt må anmodes om et vedtak om tvungen legeundersøkelse. Det er ikke nødvendig å anmode om slikt vedtak der pasienten allerede befinner seg hos en lege (for eksempel der politiet selv har kommet over en person og bragt vedkommende direkte til lege), se Helsedirektoratets kommentar til psykisk helsevernloven § 3-1 andre ledd.

Hvor i psykisk helsevern pasienten deretter eventuelt skal behandles, avhenger både av pasientens tilstand, lokale forhold og tilhørighet. Mange helseforetak har organisert det slik at et distriktspsykiatrisk senter (DPS) eller et ACT/FACT-team tar imot pasienter på dagtid ukedager, mens pasienten ellers skal mottas ved akuttpsykiatriske sykehusavdelinger. 

Dersom pasienten allerede er i et behandlingsforløp i psykisk helsevern, for eksempel tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold, er det ikke nødvendig med en undersøkelse av "uavhengig lege". Pasienten kan da bringes direkte til psykisk helseverninstitusjon og faglig ansvarlig kan vurdere å fatte et vedtak om overføring til døgninstitusjon, jf. psykisk helsevernloven § 4-10.  

Se forøvrig flytskjema om etablering av tvungent psykisk helsevern med vekt på politiets rolle og prosessuelle rettigheter (PDF).

Den lokale samarbeidsavtalen mellom helsetjenesten og politiet bør omtale lokale ansvarsforhold i helsetjenesten og åpningstider (kapittel 2).

Vurdering av samtykkekompetanse og risiko for vold og selvmord

Ved antatt psykisk lidelse må den uavhengige legen, og deretter eventuelt faglig ansvarlig i psykisk helsevern, blant annet vurdere pasientens samtykkekompetanse og risikoen for at pasienten vil utøve vold eller begå selvmord. 

Dette kan være krevende vurderinger, hvor helsepersonell i noen tilfeller vil ha behov for å kontakte politiet for å innhente relevante opplysninger (kapittel 11.2). Der politiet allerede er involvert og kjent med pasientforholdet, må både politi og helsepersonell bidra til at helsepersonellet får relevant og nødvendig informasjon. Det vises for øvrig til:

• Nasjonale faglige råd for risikoutredning
• Nasjonal retningslinje for forebygging av selvmord (PDF)
• Helsedirektoratets kommentarer til psykisk helsevernloven § 2-1
• Informasjonsbrev 21.3.2022 - vurdering av samtykkekompetanse og risiko for vold (PDF)

Særlig om rus

Rusutløste psykoser kan også være "alvorlig sinnslidelse" etter lov om psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven § 3-3. Det betyr at også pasienter med denne tilstanden skal vurderes henvist til (tvungent) psykisk helsevern.

Akutt hjelp og avrusning kan gis ved rusakuttavdeling (tverrfaglig spesialisert rusbehandling), alternativt ved somatisk akuttavdeling. Dette forutsetter at pasienten samtykker. Se for øvrig Veileder om tvangstiltak overfor mennesker med rusmiddelproblemer - etter Helse- og omsorgstjenesteloven.

Politiets oppfølging når behandling i helsetjenesten ikke er aktuelt

Hvis den uavhengige legen har vurdert at henvisning til helseinstitusjon ikke er aktuelt, vil politiets videre handlingsrom styres av straffeprosessloven, politiloven og eventuelt utlendingsloven. 

Når helsetjenesten skal gi helsehjelp må enten pasienten samtykke, eller det må finnes lovhjemmel om behandling uten pasientens samtykke. Tvang og fysisk maktutøvelse skal ha klart hjemmelsgrunnlag, og skal alltid innskrenkes til det strengt nødvendige og være forholdsmessig.

Psykisk helsevernloven åpner for at personer med alvorlig psykisk lidelse på gitte vilkår kan underlegges tvungent psykisk helsevern (TPH). Ved tvil om vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt, kan pasienten underlegges tvungen observasjon (TO) for å få dette vurdert. Se Helsedirektoratets kommentarer til psykisk helsevernloven § 3-2, § 3-3 og § 3-3 a.

Psykisk helsevernloven gir ikke hjemmel for at helsepersonell kan utøve fysisk makt utenfor institusjon. Med begrepet "i institusjon" i psykisk helsevernloven § 4-8 forstås et naturlig avgrenset institusjonsområde. Det betyr at helsepersonell også kan benytte tvangsmidler rett utenfor institusjonsbygningen, for eksempel i en hage, en trapp, en veranda eller på en tur i umiddelbar nærhet til bygningen. Det samme vil gjelde dersom en pasient skal overføres mellom avdelinger som ligger på samme institusjonsområde, se Helsedirektoratets kommentar til psykisk helsevernloven § 4-8 første ledd.

Kommunens helse- og omsorgstjeneste har ingen tilsvarende hjemler for å gi tvungent psykisk helsehjelp slik psykisk helsevernloven gir spesialisthelsetjenesten. Se nærmere beskrivelse i Helsedirektoratets fortolkning av 9.5.2022 (PDF).

Særlig om øyeblikkelig hjelp, nødrett og nødverge

Av og til oppstår situasjoner hjemme hos pasienten eller i det offentlige rom hvor det er behov for å gi øyeblikkelig hjelp, se helsepersonelloven § 7.

Bestemmelsen pålegger helsepersonell straks å gi nødvendig helsehjelp dersom helsehjelpen er "påtrengende nødvendig", vilkåret tilsier at det skal ganske mye til for at plikten skal inntre. I vurderingen må det legges vekt på om det er fare for liv eller fare for alvorlig forverring av en helsetilstand. Øyeblikkelig hjelp skal gis uavhengig av samtykke og om pasienten motsetter seg hjelpen. For å kunne oppfylle hjelpeplikten kan det i noen tilfeller være nødvendig for helsepersonellet å utøve fysisk makt. Når pasienten har fått tilstrekkelig hjelp og faren er over, opphører øyeblikkelig hjelp-plikten.

Helsehjelp kan også være påtrengende nødvendig av hensyn til vern av andre enn pasienten. For eksempel når en pasient er til fare for andre på grunn av sin psykiske tilstand. I slike tilfeller kan § 7 anvendes som hjemmel for akutt avhjelping av situasjonen, se Helsedirektoratets kommentarer til helsepersonellovens § 7.

Nødrett og nødverge kan også være hjemmel for akutte skadeavvergende tiltak, og kan gi straffrihet i slike situasjoner, jf. straffeloven § 17 og § 18. I mange tilfeller kan en handling omfattes av både øyeblikkelig hjelp-bestemmelsen i helsepersonelloven § 7 og bestemmelsene om nødrett og nødverge i straffeloven.

Eksempel på situasjoner som kan omfattes av bestemmelsene kan være der en pasient har forskanset seg og det foreligger risiko for selvmord. Dersom det, på grunn av den akutte tilstanden ikke er tid til å vente på politibistand, kan det være nødvendig for helsepersonellet å selv bane seg adgang til bolig og avverge at pasienten tar sitt eget liv. Et annet eksempel kan være at helsepersonellet må anvende fysisk makt for å redde en pasient fra å skade seg selv, for eksempel dersom en pasient vil ut av en bil som er i fart, eller vedkommende bedriver omfattende selvskading. Det kan videre være nødvendig for å avverge skade på helsepersonellet selv eller andre, for eksempel dersom en pasient går til angrep på helsepersonell eller pårørende ved behandlingsbesøk i hjemmet.

I øyeblikkelig hjelp/nødverge- og nødrettssituasjoner, blant annet som beskrevet over, må helsepersonellet foreta en avveining av risikoen for skade på seg selv ved å agere, opp mot risikoen for skade på pasient eller andre. Dersom risikoen for skade på helsepersonellet er stor, må helsepersonellet for eksempel la pasienten gå og eventuelt ringe politiet for bistand. Andre ganger kan det være aktuelt å holde pasienten til politiet kommer til stedet.

Det presiseres at øyeblikkelig hjelp bestemmelsen i helsepersonelloven § 7 er en hjemmel for å sørge for at pasienter får øyeblikkelig helsehjelp ved behov. Den er ikke ment som en generell hjemmel for maktbruk. 

Politiet har ansvar for å håndheve den offentlige ro og orden, samt ivareta enkeltpersoners og allmennhetens sikkerhet mv., jf. politiloven § 7.

I enkelte tilfeller vil personer med psykisk lidelse kunne skape forstyrrelser i offentligheten eller farlige situasjoner, og politiet vil da ha ansvar for å gripe inn. Dette kan være tilfellet i situasjoner hvor en person med psykisk lidelse utagerer og er til fare for seg selv eller andre, eller på annen måte skaper en ordensforstyrrelse på for eksempel et fastlegekontor, ved legevakt eller på et annet offentlig sted. 

Politiet har også plikt til å hjelpe eller sørge for hjelp til personer de kommer i kontakt med som ikke er i stand til å ta vare på seg selv og som ikke ivaretas av andre, jf. politiloven § 12. Politiet skal øyeblikkelig varsle helsetjenesten dersom personens helsetilstand gir grunn til å anta at legehjelp kan være nødvendig, og de skal for øvrig søke å finne en betryggende plassering. 

Etter psykisk helsevernloven § 3-6 andre ledd skal politiet yte bistand når det er nødvendig for å få pasient til tvungen undersøkelse, tvungen observasjon eller bringe vedkommende under tvungent psykisk helsevern. Videre har politiet plikt til å yte nødvendig bistand i forbindelse med avhenting eller tilbakehenting etter bestemmelsene i psykisk helsevernloven. Politiet kan i denne sammenheng og i nødvendig utstrekning benytte makt ovenfor personer med antatt psykisk lidelse. 

Det stilles i alle tilfeller krav om at politiets maktbruk er nødvendig, forholdsmessig og forsvarlig ut fra den konkrete situasjonen, jf. politiloven § 6. Se for øvrig kapittel 6 om gjennomføringen av oppdragene.