4. Oppfølging og kontroll av eggstokkreft

Palliative tiltak er sentrale for en del pasienter.

Den palliative innsats retter seg mot belastende symptomer på grunn av sykdom eller behandling.

Tilbud om informasjon fra ernæringsfysiolog, fysioterapeut, sexolog eller andre relevante fagpersoner vurderes individuelt.

Mange seneffekter kan håndteres av fastlegen, eventuelt i samarbeid med gynekologisk kreftsenter, gynekologisk avdeling eller privatpraktiserende gynekolog. Noen seneffekter er omfattende og krever lang oppfølging eller behandling. Da bør pasienten henvises til avdeling med spesialkompetanse innen feltet, i første rekke gynekologisk kreftsenter som kan involvere annen spesialist som fysioterapeut, psykolog, sexolog, indremedisiner, urolog, eller gastrokirurg med erfaring med kreftbehandling. Enkelte seneffekter kan føre til redusert eller tapt arbeidsevne og i mange tilfeller ha stor betydning for helse og livskvalitet. Kartlegging og
oppfølging av seneffekter bør inngå i kontrollene.

Seneffekter kan forekomme i større og mindre grad avhengig av pasientens alder og behandlingen de har fått:

• Kirurgi: arrforandinger, lymfødem, mage-tarm-problemer, vannlatningsproblemer, smerter, seksuelle problemer, for tidlig menopause med hormonelle problemer, barnløshet
• Cellegift: tretthet, kognitive problemer som konsentrasjonsproblemer, hormonelle problemer, nerveproblemer som nummenhet og prikking i hender og føtter, ledd- og bensmerter, hørselsproblemer
• Redusert arbeidskapasitet, emosjonelle problemer, angst og depresjon kan forekomme

Ved tilbakefall av kreftsykdom (lokalt eller regionalt residiv, eller fjernmetastaser) etter tidligere avsluttet behandling henvises pasienten ikke til nytt pakkeforløp. Imidlertid må pasienten ivaretas etter de samme prinsipper som er i pakkeforløpene. Ved mistanke om nyoppstått kreft skal derimot pasienten henvises til nytt pakkeforløp.

Er det svært usikkert om tilbakefall/metastaser kommer fra tidligere eggstokkreft, kan pasienten henvises Pakkeforløp for metastaser med ukjent utgangspunkt. Sykehuset skal iverksette utredning og behandling etter retningslinjer skissert i de nasjonale handlingsprogram og med de tidsfrister som er beskrevet i det aktuelle Pakkeforløp for kreft.

Mistanke om tilbakefall av sykdom etter tidligere gjennomført kurativ behandling kan oppstå både ved kontroll på sykehus og ved oppfølging/kontakt hos fastlege. De fleste tilbakefall skjer i løpet av de første tre årene. Ved tilbakefall kan både kirurgi og cellegift- behandling være aktuelt.

Lokale tilbakefall som ligger til rette for kirurgi, særlig etter et år, kan ofte opereres med godt resultat og med kurativ intensjon.

Ved tilbakefall med multiple lesjoner eller ved gjentatte tilbakefall vil behandlingen oftest være lindrende, vanligst i form av cellegiftbehandling, hormonbehandling eller strålebehandling ved gynekologisk kreftsenter. Ofte vil det være aktuelt med vurdering i MDT-møte, særlig når kirurgi og strålebehandling er aktuelt.

Pasientens sykdomsspesifikke problemer skal vurderes individuelt og tiltak iverksettes for å ivareta konsekvenser av sykdom og behandling som har innvirkning på grunnleggende behov. Pårørendes behov for informasjon skal også imøtekommes og nødvendige tiltak iverksettes.

Ved utskrivningssamtale med pasient og eventuelt pårørende forberedes pasienten på hva hun kan forvente seg etter utskrivelsen, og det informeres om hvor pasienten kan henvende seg med problemer. Pasient og pårørende orienteres om kontrollopplegg, hensikt, hvilke undersøkelser som gjøres, samt tidsforløp.

Videre bør pasienten informeres om vanlige fysiske og eventuelt psykiske reaksjoner som kan oppstå etter kreftbehandling.

Pasienten informeres om symptomer hun skal være oppmerksom på med tanke på seneffekter. Dersom disse oppstår, bør hun kontakte sin fastlege eller behandlende avdeling.

Fastlegen har en sentral rolle etter at pasienten er skrevet ut fra sykehus og mellom sykehusopphold.

Ved mistanke om tilbakefall med symptomer som for eksempel økende abdominalomfang, tungpustethet, mage-/underlivssmerter, endret vannlatnings- eller avføringsmønster hos pasient som har gjennomgått kurativ behandling skal pasienten informeres om dette, samt hvordan videre utredning planlegges. Ansvaret for informasjon til pasienten og for start av relevant utredning vil være den instans/avdeling som har ansvaret for pasienten på dette tidspunkt.

Den avdeling som avslutter behandlingen, er ansvarlig for å informere pasient om kontrollopplegget og for at det iverksettes.

Kontrollopplegget er nærmere beskrevet i Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for gynekologisk kreft.

Ved utskriving av pasienten fra sykehus skal behandlende lege i epikrise til fastlege orientere om risiko for tilbakefall, seneffekter av behandling, samt spesifikt kontrollopplegg for den enkelte pasient.

Tradisjonelt anbefales kontroller hver tredje til sjette måned i to år. Deretter hver sjette måned i totalt fem år. Kontroller skal individualiseres avhengig av type kreft og risiko for tilbakefall, alder og allmenntilstand.

Rutinekontroller har ikke entydig vist bedre overlevelse.

Hensikten med kontroller er å:

• Kartlegge og behandle seneffekter/bivirkninger etter behandlingen
• Påvise tilbakefall, særlig når det foreligger god behandling
• Symptomlindring