Nyoppstått psykose hos en eldre pasient bør lede til utredning for å avdekke underliggende årsak for å iverksette adekvat behandling, da psykose i denne aldersgruppen ofte er symptom på underliggende effekt av somatisk sykdom, kognitiv svikt eller legemidler.
5. Psykoser hos eldre
Nasjonale faglige råd blir gitt på områder med lite faglig uenighet, men der det likevel er behov for å gi nasjonale råd og praktiske eksempler. Uttrykk som brukes er "bør" eller "kan", og "anbefaler" eller "foreslår". Dersom rådet er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge det, brukes uttrykkene "skal" og "må".
I utredningen inngår
- grundig sykehistorie med vekt på detaljert beskrivelse av symptomene, innhold i vrangforestillinger og hallusinasjoner, funksjonsnivå, og hvordan utviklingen har vært over tid.
- klinisk somatisk undersøkelse med orienterende blodprøver og nevrologisk, psykiatrisk og kognitiv status.
- gjennomgang av pasientens legemidler, med spesielt fokus på nystartet legemiddelbehandling eller der det er gjort doseendringer. Typisk eksempel er bruk av tradisjonelle høydose-antipsykotika ved smerter eller søvnplager.
- Bildediagnostiske undersøkelser, f.eks. CT eller MR av hodet eller EEG.
Kartleggingsskjemaer for utredning av psykose hos voksne (f.eks. Positive and Negative Symptoms Scale, PANNS) kan også brukes for eldre, men det foreligger ingen norske valideringsstudier for denne aldersgruppen (Helsedirektoratet, 2013).
Nevropsykiatrisk intervjuguide (NPI) har 12 ulike punkter som måler hyppighet og intensitet av ulike atferdsmessige og psykologiske symptomer. To av disse (hallusinasjoner, vrangforestillinger) måler direkte psykotiske symptomer. (Cummings et al., 1994)
Ved mistanke om delirium, kan Confusion Assessment method (CAM) eller 4AT brukes (Bellelli et al., 2014; Evensen et al., 2016).
Ved mistanke om depresjon, se kapittel om depresjon for anbefalte utredningsverktøy.
Psykoser er fellesbetegnelsen på en sammensatt gruppe psykiske lidelser med det felles kjennetegnet at personen med den psykiske lidelsen har nedsatt eller manglende realitetstestende evne (vansker med å skille mellom ytre og indre faktorer) (Helsedirektoratet 2013) (Sadock et al., 2005). Psykotiske symptomer kan deles i to hovedklasser: 1. Hallusinasjoner og 2. Vrangforestillinger.
De vanligste årsakene psykose hos eldre er demens (40 %), depresjon og andre affektive lidelser (38 %, hvorav bipolare lidelser utgjør 5 %), delirium 10 %, legemidler, alkohol etcetera. (10 %), somatisk sykdom (10 %) og vrangforestillingslidelser og schizofreni (3 %) (Reinhardt & Cohen, 2015).
Referanser
Bellelli, G., Morandi, A., Davis, D. H., Mazzola, P., Turco, R., Gentile, S., . . . MacLullich, A. M. (2014). Validation of the 4AT, a new instrument for rapid delirium screening: a study in 234 hospitalised older people. Age Ageing, 43(4), 496-502. doi:10.1093/ageing/afu021
Cummings, J. L., Mega, M., Gray, K., Rosenberg-Thompson, S., Carusi, D. A., & Gornbein, J. (1994). The Neuropsychiatric Inventory: comprehensive assessment of psychopathology in dementia. Neurology, 44(12), 2308-2314.
Evensen, S., Forr, T., Al-Fattal, A., deGroot, C., Lønne, G., Gjevjon, E. R., . . . Bergh, S. (2016). Nytt verktøy for å oppdage delirium og kognitiv svikt. Tidsskr Nor Legeforen, 136, 299-300. doi:10.4045/tidsskr.15.1334
Helsedirektoratet. (2013). Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser. In Nasjonale faglige retningslinjer / Helsedirektoratet.
Reinhardt, M. M., & Cohen, C. I. (2015). Late-life psychosis: diagnosis and treatment. Curr Psychiatry Rep, 17(2), 1. doi:10.1007/s11920-014-0542-0
Siste faglige endring:
02. mai 2019
| Se tidligere versjoner
Nasjonale faglige råd blir gitt på områder med lite faglig uenighet, men der det likevel er behov for å gi nasjonale råd og praktiske eksempler. Uttrykk som brukes er "bør" eller "kan", og "anbefaler" eller "foreslår". Dersom rådet er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge det, brukes uttrykkene "skal" og "må".
Helsepersonell bør sørge for trygghet og forutsigbarhet hos pasienter med psykose. Ved behandling av psykose hos eldre bør tiltak som bryter ensomhet og bedrer fysisk aktivitet inngå i behandlingsplanen.
Terskelen for behandling med antipsykotiske legemidler hos eldre bør være høy. Ved forskrivning av et antipsykotikum hos en eldre pasient med nyoppstått psykose, bør det benyttes et andregenerasjons antipsykotikum, som har mindre somatiske og kognitive bivirkninger.
Helsepersonell bør vurdere å redusere eller seponere antipsykotika etter en tids bruk, for eksempel tre måneder, på grunn av risiko for varige skader ved langvarig bruk.
Se også kapittel 14.1.6 om behandling med legemidler hos eldre med psykoselidelser i Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser.
For behandling av psykose hos pasienter med demens, se kapittel 14.1.4 om Organiske psykoser hos eldre med psykoselidelser i Nasjonal faglig retningslinje om utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser og avsnittet om «Demens og kognitiv svikt».
Tiltak ved psykose hos eldre vil i stor grad styres av resultatene fra utredningen, og er derfor også beskrevet i de ulike kapitlene som omtaler tilstander som kan gi opphav til psykose (demens, depresjon, delirium).
Det er ikke funnet studier som har undersøkt effekten av psykososiale tiltak, som gruppeaktiviteter, fysisk aktivitet etc. hos pasienter med psykose uten demens. På et generelt klinisk grunnlag er det likevel rimelig å anbefale at helsepersonell bør prøve å bedre sosial situasjon og integrasjon samt stimulere til aktivitet for pasienter med psykose og som er ensomme eller isolerte.
I noen tilfeller vil dosereduksjon eller seponering av legemidler som pasienten allerede bruker være det første tiltaket ut av psykosen. Optimalisering av sanseapparat (syn, hørsel) er også viktig, da psykosesymptomer ofte opptrer fra det sanseorganet som er svekket.
Hos eldre pasienter med psykose som ikke har nytte av psykososiale tiltak kan antipsykotika forsøkes. Siden tradisjonelle antipsykotika har større tendens til å gi alvorlige bivirkninger, som forvirring, ekstrapyramidale symptomer samt effekter på hjerte og blodtrykk, bør andregenerasjons antipsykotika, som risperidon, olanzapin, kvetiapin eller aripiprazol foretrekkes. Det er holdepunkter for at eldre utvikler symptomer på ekstrapyramidale bivirkninger av antipsykotika på lavere doser og etter kortere behandlingstid enn hos yngre voksne. Dette gjelder alle antipsykotika. Helsepersonell bør derfor vurdere å redusere eller seponere antipsykotika etter en tids bruk, for eksempel tre måneder.
Siste faglige endring:
02. mai 2019
| Se tidligere versjoner
Siste faglige endring: 02. mai 2019