Kommunen kan forby tobakksbruk som arbeidsgiver og virksomhetseier
Nasjonale faglige råd blir gitt på områder med lite faglig uenighet, men der det likevel er behov for å gi nasjonale råd og praktiske eksempler. Uttrykk som brukes er "bør" eller "kan", og "anbefaler" eller "foreslår". Dersom rådet er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge det, brukes uttrykkene "skal" og "må".
Røyking og damping av e-sigaretter innendørs er allerede forbudt gjennom tobakksskadeloven.
Innføring av tobakksfri kommune kan gjøres av rådmann og trenger ikke politisk vedtak. Men en bred beslutningsprosess med involvering av tillitsvalgte eller ansatte og politisk behandling gjør at flere blir hørt og gir bedre eierskap til prosessen. Det øker muligheten for at vedtaket blir tatt godt imot.
Vanlige begrunnelser for slik regulering av bruk av tobakk er:
hensynet til medarbeidernes helse
hensynet til kommunens tjenestemottakere
kommuneansattes funksjon som rollemodeller
ønsket om å være en helsefremmende virksomhet
redusert sykefravær
økt produktivitet
Kommunen bør vurdere om forbudet skal gjelde både røyking og snusbruk, og om forbudet skal gjelde i hele arbeidstiden eller bare på kommunens eiendom.
Forbud mot tobakk på arbeidsplassen kan gjøre det lettere for arbeidstakerne å lykkes med egen snus- eller røykeslutt. Kommunen bør vurdere å tilby de ansatte snus- eller røykesluttkurs, for eksempel gjennom samarbeid med frisklivssentralen.
Kommunen kan:
forby røyking (eventuelt også snusbruk) i sine virksomheter og/eller i arbeidstiden
tilby kommunens ansatte hjelp til å slutte med røyk eller snus
En rekke kommuner har de senere årene erklært seg som røykfrie kommuner. Her er det noen eksempler på kommuner som har gjennomført dette.
Forbud mot røyking (eventuelt også snusbruk) i arbeidstiden er et eksempel på hva som hører inn under den kommunale styringsretten.
Det finnes muligheter og rettigheter innenfor lovverket til å ha røykfri arbeidsplass/kommune. KS Advokatene gjorde i mars 2010 en utredning av arbeidsgivers styringsrett og forbud mot røyking i arbeidstiden, etter en henvendelse fra Sogn og Fjordane fylkeskommune. KS Advokatene konkluderte som følger:
«Arbeidsgiver kan i medhold av styringsretten og andre kompetansegrunnlag i stor grad forby tobakksrøyking i arbeidstiden. Kommuner og fylkeskommuner må kunne fastsette røykeforbud i arbeidstiden for stillinger som er særlig holdningsskapende. Det må for eksempel kunne stilles et slikt krav til ledere i helseinstitusjoner, lærere i grunnskolen og videregående skole under henvisning til at de er rollemodeller for ansatte, pasienter og elever. Arbeidsgivers styringsrett gir etter gjeldene rett i dag neppe tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag for fylkeskommunen til å vedta et generelt røykeforbud som gjelder i hele arbeidstiden – uten hensyn til hvor arbeidstakeren oppholder seg.»
I etterkant av utredningen har KS Advokatene gjennomført en vurdering rundt arbeidsgivers styringsrett og bruk av snus blant ansatte. Ifølge KS Advokatene vil arbeidsgivers styringsrett sannsynligvis ha en mindre inngripende effekt på snusing sammenlignet med røyking. Bruk av snus er generelt forbundet med færre skadevirkninger og mindre effekt på det allmenne miljø. Det eksisterer heller ikke de samme lovmessige restriksjonene på bruk av snus. På den annen side, så mener KS Advokatene at rollemodellargumentet også er relevant i forhold til snus.
Det er hovedsakelig kommunen som skal føre tilsyn med at reglene (§§ 25, 26 og 27) overholdes. Det gjelder røykeforbudet i lokaler, transportmidler, serveringslokaler, samt tobakksforbud i skoler og barnehager. Dreier det seg om arbeidslokaler føres tilsynet, med noen unntak, av Arbeidstilsynet.
Helsedirektoratet (2018). Kommunen kan forby tobakksbruk som arbeidsgiver og virksomhetseier [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (siste faglige endring 23. juni 2020, lest 05. november 2025). Tilgjengelig fra https://helsedir-xpqa-helsedir.enonic.cloud/faglige-rad/lokale-folkehelsetiltak-veiviser-for-kommunen/tobakk-lokalt-folkehelsearbeid/kommunen-kan-forby-tobakksbruk-som-arbeidsgiver-og-virksomhetseier