3. Utredning av pasienter

Behandlingens todelte målsetting er å styrke pasientens livskvalitet og autonomi, og samtidig forebygge seksuelle overgrep. Dette må gjøres i en vennlig atmosfære som trygger pasienten om at man forstår at seksuell interesse for barn ikke er ensbetydende med at en handler på sine tanker. På denne måten blir risiko tonet ned, samtidig som man vektlegger alvoret og forpliktelsene knyttet til å avverge seksuelle overgrep. 

Følgende bør kartlegges i første samtale:

• pasientens mål, ønsker, behov og forventninger til behandling og oppfølging
• bakgrunn for og gjennomgang av henvendelsen
• primære og sekundære varselsignaler på seksuelle overgrep, jamfør trinn 2 i «Seksuelle overgrep risiko triage» for avklaring om umiddelbar risiko for overgrep
• pasient og eventuelt pårørendes opplevelse av utfordringer/vansker og årsaker til dette
• informasjon og dialog om utredning og behandlingstilbud og rammene for samarbeidet
• psykiatrisk status
• vurdere behov for umiddelbare tiltak, eventuelt behov for kriseplan. Se også forslag til mal for kriseplan (ressursside.no, PDF).

For noen pasienter kan informasjonen i kartleggingen komme frem i løpet av første samtale, men for andre vil det være behov med flere timer. 

Pasient og eventuelt pårørende skal spørres om hva som er viktig for dem og få informasjon om behandlingstilbudet. Informasjonen skal være tilpasset pasientens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Hvis kommunikasjonsbarrierer/-utfordringer må behov for tolk kartlegges. Se også Kulturformuleringsintervjuet (rop.no).

Hvis pasienten bor med mindreårige barn eller har mindreårige søsken, må behandler sikre at barnas behov for informasjon og oppfølging blir kartlagt og ivaretatt.

Hvis det avdekkes at barn utsettes eller vil bli utsatt for seksuelle overgrep fra den aktuelle pasienten kan du også ha en lovpålagt plikt til å forsøke å avverge at det skjer. (plikt.no)

Du kan ha avvergingsplikt til politiet og opplysningsplikt til barnevernet (lovdata.no).

Der det er behov for vurdering av selvmordsrisiko, må behandler sikre at dette gjøres av kvalifisert helsepersonell (se retningslinjen Forebygging av selvmord i psykisk helsevern)

Ved risiko for selvmord, ved pågående voldsutsatthet eller voldsutøvelse må det iverksettes tiltak med en gang, se Veileder for helse- og omsorgstjenestens arbeid med vold i nære relasjoner (nkvts.no).

I første samtale eller under utredning vil det være pasienter hvor det anses faglig forsvarlig å gi et tilbud i andre behandlingstjenester innen psykisk helsevern. Dette vil primært gjelde for alvorlige psykiske lidelser, som psykose, og rusrelaterte tilstander som gjør at de er forhindret til å møte poliklinisk.

Behandler skal også opplyse om taushetsplikt og avverge- og meldeplikt. Poliklinikken bør ha skriftlige prosedyrer for første samtalen.

På indikasjon fra første samtalen, det kliniske intervjuet og «Seksuelle overgrep risiko triage» velger behandleren ut relevante utredningsverktøy for utfyllende informasjon om de relevante behandlingsmodulene. 

Det kliniske intervjuet bør dekke følgende: 

• Bakgrunnsinformasjon om pasienten – historisk og nåværende situasjon
• Good lives-relevante temaer – livsmål, sentrale verdier
• Psykiatrisk status
• Risiko og ressurser - Intervjuet bør sørge for å innhente utfyllende informasjon om følgende behandlingsrelevante temaer innenfor disse områdene:
  • Seksuell interesse
    • Kartlegging av seksuelle forstyrrelser generelt og seksuell interesse for barn spesielt, samt type og intensitet av seksuell praksis.
  • Selvaksept
    • Kartlegging av grad av oppmerksomhet og vurdering av stigma og hvorledes det påvirker selvfølelse og atferd.
  • Holdninger knyttet til barn og seksuell kontakt med barn
    • Kartlegging av overgrepsstøttende holdninger.
  • Mestringsforventning
    • Kartlegging av egen agens og antagelser om kontroll og gjenvinning av kontroll. 
  • Selvregulering
    • Kartlegging av kognitiv og effektiv impulskontroll både generelt og knyttet til seksuell kontakt med barn.
  • Håndtering av stress og vanskelige følelser
    • Kartlegging av grad av emosjonell slitasje og hvordan dette håndteres både generelt og aktuelt.
  • Mellommenneskelig funksjon
    • Kartlegging av sosialt nettverk og samspillsevne.
  • Annet

Se dokumentet «Kartlegging av problemområder» for detaljert oversikt over undertemaer.

* Gjelder for pasienter som tidligere har begått overgrep og sonet, som igjen står i fare for å begå overgrep mot barn. Dette gjelder spesielle unntak. Informasjonen i det kliniske intervjuet bør dekke behandlingsrelevante temaer knyttet til internettrelaterte overgrep.

For informasjon om risikoutredning og behandlingsplaner for kvinner som står i fare for å begå seksuelle overgrep, se Cortoni & Gannon (2016). 

Samiske pasienters særskilte behov for kultursensitiv diagnostikk og kulturelt tilrettelagde behandlingstilbud er viktig i denne sammenheng. (finnmarkssykehuset.no)

All utredning og behandling bør tilrettelegge for sosiokulturelle forhold (rop.no) og pasientens psykiske helsetilstand. Dette er særlig viktig når det generelle kunnskapsgrunnlaget er begrenset, slik tilfellet er med personer med seksuell interesse for barn. Når man ikke tar hensyn til sosiokulturelle forhold kan det medføre feilkilder i utredning og kartlegging, samt dårlig eller ingen behandlingseffekt.

Utredningsverktøyene som det henvises til er i all hovedsak ikke validert for målgruppen for de faglige rådene. Av den grunn må det utvises forsiktighet.

Helseforetakene og den enkelte helsearbeider som anvender et verktøy, må selv sørge for at bruken av verktøyet er innen rammen for «god klinisk praksis» og innenfor de rettighetsrammene som finnes. Helseforetakene har egne systemer i henhold til norsk lov om lagring av data, personvern osv., som må følges når bruk av tester medfører innsamling og lagring av data.